Uklar sannhet i dopingkomedie

Kristin Aalen

Det finnes muligens gode hensikter i den svarte komedien om en syklist som tilstår dopingmisbruk. Men de triller av veien lenge før filmen er i mål.

Grete Stein (Agnes Kittelsen), til venstre, og Kimberly “Kim” Karlsen (Silje Salomonsen) er to tidligere proffsyklister som ikke angrer at de dopet seg på 1990-tallet. Skal vi bare le av dem? Eller gråte krokodilletårer?

De siste års dopingskandaler i internasjonale sykkelløp, skirenn og andre idretter gir all grunn til å lure på hvem som er neste mann eller kvinne til å bli avslørt.

Ifølge vaskeseddelen til Hjelperytteren er manusforfatter og regissør Jannicke Systad Jacobsens ambisjon «å gi et humoristisk skråblikk på hvordan vi omfavner våre idrettshelter, men lar dem stå alene når det stormer som verst». I reklamestoff for filmen brukes ordene «blod, svette og krokodilletårer».

Men det Systad Jacobsen gjør, er å skildre 39 år gamle Kimberly “Kim” Karlsen, en tidligere kvinnelig proffsyklist som – etter å ha fortalt offentlig om sin bruk av det prestasjonsfremmende hormonet EPO – slett ikke angrer fordi «alle jo gjorde det» på 1990-tallet.

At hun har bloddopet seg, vil hun ikke si høyt, men regissøren sørger for at vi får vite om det også. Kim sladrer heller ikke på sin lagvenninne Grete Stein og den amerikanske syklisten Nancy Legpower som drev på samme vis. Førstnevnte juger Dagsrevyens Jon Gelius rett opp i fjeset ved å si at hun alltid har vært 150 prosent ren; sistnevnte har fått et karikert navn som gir assosiasjoner til Lance Armstrong. 

Elefanten i skogen

Systad Jacobsen forsøker å få oss til å synes synd på antihelten Kim idet alt rakner rundt henne, også privat. Men scenene mellom henne (Silje Salomonsen), assistenten (Kjersti Tveterås) og ektemannen (Espen Klouman Høiner) er pinlig stive, overflatiske og ytterst lite troverdige.

Kimberly “Kim” Larsen (Silje Salomonsen) angrer ikke at hun bloddopet seg eller brukte EPO på slutten av 1990-tallet.

Kims tilståelse setter omgivelsenes oppfatning av henne på så store prøver at hun raskt står alene og forsøker å ta livet av seg ute i skogen. Nå skal man alltid synes synd på mennesker som vil begå selvmord. Problemet er bare at Systad Jacobsen gjør det så vanskelig å føle medlidenhet med en juksemaker som ikke angrer et sekund. Jeg lurer i stedet på om sykkeldama er dum i hodet. Sorry.

Speilversjon

Regissøren lar Kim Karlsen bli en fiktiv speilversjon av Steffen Kjærgaard, tidligere proffsyklist og sportssjef i Norges Cykleforbund, som i 2012, 39 år gammel, tilsto en fortid med omfattende dopingbruk, samt av amerikaneren Lance Armstrong som året etter innrømmet det samme.

Noen i nabolaget liker ikke at Kim Larsen har stått fram som juksemaker i sykkelsporten.

Men der Kjærgaard hevdet at han ikke klarte å bære på løgnen lenger, uttalte Armstrong i et tv-intervju med Oprah Winfrey at han verken følte at det var feil å dope seg eller syntes at han jukset. Bisart nok ligner Kim Karlsen mest på sistnevnte – et sentralt poeng i Hjelperytteren er jo at hun ikke angrer.

I etterkant av Kims tilståelse (hvorfor hun innrømmer noe hun ikke angrer, får vi aldri vite) blir hun dypt fortvilet over at sykkelforbundets toppsjef, sponsorene og mannen i gata, blir skuffet og sinte på henne.

Hvilken sannhet?

Mener regissøren – som altså vil ha oss til å humre over hvordan vi omfavner våre sportsikoner, «men lar dem stå alene når det stormer som verst» – at syklister og skiløpere generelt og norske spesielt (Gunn-Rita Dahle Flesjå, Marit Bjørgen, Petter Northug, Therese Johaug osv. osv.), er juksemakere i idrettens gigantiske falskneri? Mener hun at alle vet om det, men at vi tilgir dem hvis de bare – i samarbeid med Wada –spiller at de angrer?

Elefanten i rommet er en sirkuselefant som brukes som et surrealistisk element i “Hjelperytteren”.

Og hvilke tårer er det egentlig hun harsellerer med ved å kalle dem «krokodilletårer» – våre over juksemakerne eller de avslørte utøvernes gråt når de later som de er lei seg? Jeg vet sannelig ikke. Det hele er blitt et forvirrende skue.

Regissøren forsøker å holde seg på veien ved å innføre surrealistiske elementer som at en elefant blåser i snabelen mellom trærne. Det humrer jeg så vidt av før uttrykket «elefanten i rommet» våkner til liv og jeg igjen lurer på om regissørens sannhet er at våre toppidrettsutøvere er juksemakere, hele gjengen, bare at vi ikke vil innse det?

Systad Jacobsen leverte mye flott galgenhumor i debutspillefilmen Få meg på for faen (2011). Men i Hjelperytteren er premissene for en samfunnssatire for dårlig tenkt ut. Da må man trøste seg med skuespillere som lykkes med sine replikker, som Nader Khademi (Heimebane) og ringrevene Henriette Steenstrup og Agnes Kittelsen.

Men selv ikke disse kan hindre at Hjelperytteren kjører av veien mange mil for mål.

Publisert i Vårt Land 29. august

Hjelperytteren

Drama / Sort komedie

Regi/manus: Jannicke Systad Jacobsen

Med: Silje Salomonsen, Espen Klouman Høiner, Kjersti Tveterås, Agnes Kittelsen, Nader Khademi, Rachel Cohen, Henriette Steenstrup

Norge 2019

1 time 23 minutter

Aldersgrense: 9 år