Giftig portrett av moteskaper og hans nye flamme

Kristin Aalen

Terningkast: 4

 

Phantom Thread skildrer nok en eldre mann som faller for en ung kvinne. Men uerfarne Alma tar gradvis kontroll over samlivet.

  Motedesigneren Reynolds Woodcock (Daniel Day-Lewis) faller for ung, ukjent landsbypike (Vicky Krieps) som kunne vært hans datter.

Motedesigneren Reynolds Woodcock (Daniel Day-Lewis) faller for ung, ukjent landsbypike (Vicky Krieps) som kunne vært hans datter.

Uff, nå er jeg lei av regissører som lar gråhårede menn rundt 50-60 år forgape seg i enda en ung uskyld. Første halvdel av Phantom Thread skildrer en slik relasjon. Det hjelper bare litt at kvinnen gradvis svarer med et offensivt motangrep for å få kontroll over mannen. Men da skjer det på så giftig vis at jeg sliter med å tro på historien.

Regissør Paul Thomas Anderson (Magnolia, There Will Be Blood) tar oss med til et fasjonabelt haute couture motehus i 1950-tallets London der velhavende damer kan bestille håndsydde kreasjoner av moteskaperen Reynolds Woodcock.

Lunefullt petimeter

Nå er det intet å si på framstillingen av den mannlige hovedpersonen. Som i There Will Be Blood (2007) – med handling fra gryende oljeutvinning i California rundt forrige århundreskifte – har Anderson nok en gang valgt skuespiller Daniel Day-Lewis til å levendegjøre en mann kompromissløst opptatt av å nå sine mål uten å ta hensyn til menneskene rundt seg. Den gang gjaldt det skitten oljeleting; nå iscenesetter han en aristokratisk utseende designer, kledd i stilige jakker, tversoversløyfe og sokker i sterke farger. Woodcock framstår som et sant petimeter, besatt av å skape vakre kjoler i blondeprydet silke og perlebesatt sateng.

Samtidig har han noe psykologisk umodent over seg, opphengt som han er i minnet om sin avdøde mor som han i sin tid sydde brudekjole til da hun giftet seg for annen gang. Reynolds grubler på om hun – der hun nå er – fortsatt setter pris på klærne han tegner. I en replikk i filmen kalles han en bortskjemt baby, et utsagn man bare kan nikke ja til.

  Alma – eventyrets Askepott – lokkes av muligheten til å gjøre en klassereise, vinne prinsen og bli kledd opp i vakre kjoler.

Alma – eventyrets Askepott – lokkes av muligheten til å gjøre en klassereise, vinne prinsen og bli kledd opp i vakre kjoler.

Skildringen av miljøet i motehuset er overbevisende til minste detalj. Hver morgen sørger Woodcocks høyre hånd – hans myndige søster Cyril (glitrende spilt av Lesley Manville) – for at ritualene følges. Gardiner trekkes fra, og tjenere lager frokost slik moteskaperen forlanger den, det vil si gjerne med tykk fløte, men absolutt ikke smør. I mellomtiden tripper syerskene – her signaliserer klær og sko en lavere klasse på rangstigen – opp de bratte trappene til husets syrom for å ta fatt igjen med nål og tråd.

En ny muse

Et hovedtema i Phantom Thread er forholdet mellom yrkesliv og privatliv, mellom kunsten og kjærligheten. Designeren Woodcock har alltid en vakker modell ved sin side som inspirerer ham. Men i filmens første frokostscene har han blitt dyktig lei av henne. Da går det ikke lang tid før han oppdager Alma, servitrise på et vertshus ute på landet, som aldersmessig kunne vært hans datter. Hun blir filmens kvinnelige hovedrolle og hans nye muse.

Skuespiller Vicky Krieps fra Luxembourg gjør en helt grei rolle. På første date spør hun hvorfor ikke en så vakker mann som han er gift. Svaret er at han er en uforbederlig ungkar som ville bli svikefull som gift. Utsagnet kunne fått fornuftige piker til å forbli i landsbyen. Men Alma – eventyrets Askepott – lokkes av muligheten til å gjøre en klassereise, vinne prinsen og bli kledd opp i vakre kjoler. At filmen fikk Oscar for beste kostymedesign, er fullt fortjent.

Giftig motangrep

Etter en tid som modell og elskerinne i motehusets gemakker får Alma likevel nok av den humørsyke Woodcock fordi han ikke dyrker henne nok. Han kjefter da hun lager lyder under frokosten, og hennes forsøk på å glede ham med et deilig middagsmåltid ender i en heftig krangel fordi aspargesen er servert med smør, ikke olje.

  Reynolds Woodcocks høyre hånd – hans myndige søster Cyril - blir glitrende spilt av Lesley Manville.

Reynolds Woodcocks høyre hånd – hans myndige søster Cyril - blir glitrende spilt av Lesley Manville.

Jeg skal ikke røpe hva Alma gjør for å få overtaket i motehuset og binde Reynolds til seg i privatsfæren. Det får holde å si at Anderson blir makaber og fantasifull på samme tid. De psykologiske følgene av hennes påfunn er lite troverdige.

Froskeregnvær

Paul Thomas Anderson har tidligere gitt sterke bidrag til filmhistorien, tenk på froskeregnværet (!) i mosaikkfilmen Magnolia (1999). Der satt døden på lur bak en sengepute og tvang fram sannhetens øyeblikk og dermed ny nærhet mellom forkomne familiemedlemmer.

I There Will Be Blood gikk Day-Lewis´ ensporede rollefigur Daniel Plainview over lik for å finne olje, men endte i fortapelse, helt uten vilje til å lytte til den lokale presten som setter innbyggernes ve og vel høyere enn den store rikdommen.

Fascinerende tematikk ble tatt opp i The Master (2012). Hjemme igjen etter 2. verdenskrig blir en alkoholisert krigsveteran dratt inn i en kvasireligiøs bevegelse ledet av Mesteren, en fiktiv utgave av sci-fi-forfatteren L. Ron Hubbard som grunnla Scientologi-kirken.

Dessverre lever Anderson med Phantom Thread bare overflatisk opp til slike meritter. Filmen minner om den skuffende Svimle hjerter (2002), en tynn komedie om kjærlighetens uransakelige veier.

Det holder ikke å designe en perfekt, magisk overflate når de innvendige sømmene rakner.

Publisert i Vårt Land 12. april 2018

Phantom Thread

Drama Romantikk

Regi/manus: Paul Thomas Anderson

Med: Vicky Krieps, Daniel Day-Lewis, Lesley Manville

USA 2018

2 timer 10 minutter

Aldersgrense: Alle

Kristin Aalen