Grisebonden, krigen og kjærligheten

Kristin Aalen

Terningkast: 3

Å filmatisere bestselgende romaner er en dårlig idé når regissøren fristes til å servere overspill og en forutsigbar romanse.

  Grisebonde Dawsey Adams inviterer forfatter Juliet Ashton (Lily James) fra London til å lese i en litterær forening på øya Guernsey.

Grisebonde Dawsey Adams inviterer forfatter Juliet Ashton (Lily James) fra London til å lese i en litterær forening på øya Guernsey.

Regissør Mike Newell kan huskes for filmen Fire bryllup og en gravferd, en romantisk dramakomedie som sjarmerte tusener av kinogjengere i 1994. Nå har han sikkert drømt om å få ny suksess ved hjelp av en roman med ingredienser som krig, død, savn og gryende kjærlighet. Men akk, resultatet er blitt like irriterende som filmens merkelige tittel - Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai - er illevarslende.

Forutsigbar romanse

Se for all del ikke traileren på forhånd, da ødelegges enhver usikkerhet om hvordan det går med romantikken. I selve  filmen gjøres det tross alt et forsøk på å plassere den unge kvinnen, Juliet Ashton, i spenn mellom to menn - den rike amerikaneren i London og grisebonden på Guernsey - og la oss være en smule usikre på hvem hun velger til slutt.

Den trenede filmtitter, derimot, gjennomskuer regissør Newell så  altfor tidlig og skjønner hvem hun omsider vil gifte seg med.

Omstendelig

Filmen varer i over to timer, og det er virkelig for lenge. Grunnen er at regissøren skal flette sammen mange tråder og flere tidsplan. Først får vi en nattlig scene fra 1941 da noen fordrukne beboere på den okkuperte øya Guernsey sjangler omkring utendørs til tross for nazistenes portforbud. Plutselig støter de på en vaktpost og må i full fart dikte opp at de kommer fra et ukentlig foreningsmøte.

Slik blir den idealistiske Elizabeth stifter av Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai der den aldrende postmannen Eben stadig serverer retten potetskrellpai. På grunn av manglende ingredienser under krigens rasjoneringsregime smaker den slett ikke godt, men det hjelper å svelge bitene ned med foreningsmedlem Isolas hjemmelagde gin. Dermed blir de litterære samtalene riktig så lystige utover kvelden.

  Forfatter Juliet Ashton fra London ankommer Guernsey for å lese i litteraturforeningen.

Forfatter Juliet Ashton fra London ankommer Guernsey for å lese i litteraturforeningen.

Brått gjør regissøren et hopp fram til 1946 da filmens hovedperson, Juliet, er forfatter av merksnodige historier samt en biografi om Anne Brontë, noe som har sikret henne en høy stjerne hos en elskelig, homofil forlegger (Matthew Goode).

Dessverre tværer Newell ut framstillingen av Juliets karriere under veiledning av forleggeren, samt hennes private forlystelser som bidrar til forelskelsen i den danseglade, kjekke amerikaneren (Glen Powell).

Den forsvunne Elizabeth

Langt om lenge forflytter regissøren Juliet til Guernsey fordi foreningsmedlem og grisebonde Dawsey (spilt av den nederlandske Game of Thrones-stjernen Michiel Huisman) inviterer forfatterinnen til å lese i foreningen.

På øya blir hun mye lenger enn planlagt, må vite, for snart gripes hun av mysteriet med hvor det ble av foreningens stifter, Elizabeth. Hva skjedde med henne under krigen, og hvilke arr og åpne sår bærer guernseyboerne på siden den gang?

Mye av det som graves fram, er sterke og tragiske hendelser, men de skildres i så korte glimt at de ikke får kraft til å røre oss nok. Regissør Newell virker redd for å tynge filmen ned i alvor og skaper i stedet en slags provinsiell Guernsey-kos som ikke passer til de etterkrigsslitne menneskene.

  Kan grisebonden fra Guernsey utkonkurrere den rike amerikaneren som Juliet har forlovet seg med?

Kan grisebonden fra Guernsey utkonkurrere den rike amerikaneren som Juliet har forlovet seg med?

Og under det hele ligger spørsmålet om hvilken mann Juliet vil ha, riktignok med et fortegn av feminisme inspirert av Anne Brontës forfatterskap. Skuespiller Lily James er yndig nok til fylle en romantisk hovedrolle, men hun mangler tyngde til å formidle mer seriøse følelser etter hvert som hun graver fram sammenstøt mellom nazister, forrædere og idealister som fant sted på Guernsey under okkupasjonen.

Overspill

Dermed blir det noe merkelig utvendig over det hele. Flere skuespillere, som ginprodusenten Isola og den fromme, men sladrende damen som Juliet leier et rom hos på Guernsey, utfolder seg med fakter og mimikk som blir irriterende overtydelig, for ikke å si karikert.

Jevnlig byr regissøren på spektakulære landsskapsbilder som skal gi inntrykk av det storslagne ved øya. Men bildene er pussig nok tatt opp i Cornwall og Devon på den engelske sørkysten.

Til slutt står vi igjen med en smule tankestoff. Men heller ikke det overbeviser. Filmen hevder hardnakket at bøker bringer mennesker sammen, underbygd med eksempler som Charles Lamb og Jane Austen. Dette er forfatternavn som nok får i gang felles vibrasjoner hos beleste briter. Men for en norsk kinogjenger blir det aldri mer enn en overflatisk påstand om hvordan grisebonden fra Guernsey og kvinnen fra Londons øvre middelklasse møttes.

Konklusjonen blir denne: Å håndtere romantisk drama, kvinnesak og krigens triste følger i én og samme film er for store ambisjoner for regissør Mike Newell.

Publisert i Vårt Land 24. mai 2018

Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai

(The Guernsey Literary and Potato Peel Pie Society)

Drama

Regi: Mike Newell

Med: Lily James, Matthew Goode, Jessica Brown Findlay med flere

England USA 2018

2 timer 3 minutter

Aldersgrense: 9 år

Kristin Aalen