De dødes tjern best i originalversjon

Kristin Aalen

André Bjerkes De dødes tjern var skremmende på en ny måte på 1950-tallet. 60 år med Hollywoods klisjeer har lagt seg imellom og ødelegger for en nyinnspilling i 2019.

Det beste med De dødes tjern i ny tapning er fotograf Axel Mustads filming. (Foto: SF Studios)

Rett nok understreker manusforfatter og regissør Nini Bull Robsahm at hennes De dødes tjern bare er inspirert av forelegget; den er ingen slavisk etterligning av det Kåre Bergstrøm laget i 1958, en film som er blitt rangert blant de fire-fem beste i norsk films historie.

Eksempelvis er krimforfatter Bernhard Borge (Bjerkes pseudononym) nå erstattet av en langt yngre Bernhard som lager podcaster med parapsykologisk innhold. I og rundt hytta i en norsk villmark dit han og fem venner har reist inn for helgen, gjør han opptak til et nytt program.

Psykologien som forsvant

I den originale filmen fantes en forfatter som talende nok het Gabriel Mørk (spilt av Bjerke selv). En mann ved samme navn er med nå også; han er hovedpersonen Lillians ekskjæreste, har ingen yrkesmessig identitet og spilles av en danske uten evne til å gi figuren særpreg.

Sånn fortsetter det – psykolog Kai Bugge er redusert til Lillians nye kjæreste Kai. Han kjører dem inn i ødemarken og skal deretter (ubegripelig nok) være borte i tre dager før han henter dem igjen.

Selv sagnet om den gamle hytteeieren Gruvik som i sjalusi drepte søsteren sin og hennes elsker, blekner til en skygge av originalversjonen. I det hele tatt har den sterke interessen for psykologi som preget Bjerkes krimbok og filmen, blitt borte på veien.

Venner i skummelt hus

Skikkelsene i Bull Robsahms film har ingen faglig identitet, de er bare venner som skal overnatte i et forfallent kjempehus ved et vakkert tjern i skogen.

Hva er det for noe fælt de ser nå, mon tro?

Dermed ligner de på en hel drøss med skrekkfilmer fra de siste 20-30 årene der unge voksne mennesker skal overrumples, skremmes, ja, drepes av en eller annen ond person eller kraft. Regissøren legger sågar inn en metakommentar som ironiserer over slektskapet med de hollywoodske forbildene, som for å komme min innvending i forkjøpet.

Regissøren bruker alle knep i horrorfilmboka: Dører som slår, knirker, åpner seg langsomt, lys som kommer og går, stirrende øyne, svart blod som renner ned langs vegger og bortover golvene, lyn og torden, skikkelser som forflytter seg, uskyldige ofre som plutselig ligger bundet eller dras ned i tjern og kjellerdyp, hud og øyne som svartner osv. osv. Vart du skræmt no?

For mange gjentakelser

Nei, svarer jeg, det blir for mange klisjéfylte gjentakelser av det samme, og de hindrer progresjon i handlingen. Hvor mange ganger skal Lillian gå rundt i søvne og stirre skrekkslagen framfor seg i et forsøk på å forstå hvilken dødning som bor under vannliljene eller blant hyllene i kjelleren? Stakkars skuespiller Iben Akerlie, hun får ikke mye variasjon å spille på.

Svart blod skal snart renne ut over det meste der Lillian (Iben Akerlie) ligger i badekaret.

Den originale De dødes tjern var gjort i meget effektfulle svart/hvite tagninger. At 2019-utgaven er i farger, er greit nok, for filmfotograf Axel Mustad har fanget inn svært vakre stemninger ved tjernet.

Men ut over det strever jeg med å forstå hvorfor denne versjonen av De dødes tjern er laget. Riktignok kommer det seg litt på slutten da løsningen på diverse gåter avsløres, men det skjer for seint til å hindre mine mange gjesp midtveis.

Publisert i Vårt Land 31. oktober 2019

De dødes tjern

Skrekkfilm

Regi/manus: Nini Bull Robsahm

Med: Iben Akerlie, Jakob Andersen Schøyen, Sophia Lie, Patrick Walshe McBride, Jonathan Harboe, Elias Munk, Ulrik von der Esch

Norge 2019

1 time 34 minutter

Aldersgrense: 15 år