Utvendig vakker, men berører ikke nok

Kristin Aalen

Terningkast: 4

Den spanske regissøren Pedro Almodóvar har ikke vært helt på høyden etter Alt om min mor og Volver. Med Julieta nærmer han seg sine gamle mesterverk.

  Julieta (Adriana Ugarte) med datteren Antia på besøk hos bestemoren Sara (Susi Sanchez).

Julieta (Adriana Ugarte) med datteren Antia på besøk hos bestemoren Sara (Susi Sanchez).

Det første man kjenner igjen, er spanjolens utsøkte, intense bruk av farger, gjerne ved at personene har på seg elegante klær i knall rødt, blått, oransje, fiolett og lignende. Det er en nytelse å se på.

Filmen starter med nærbildet av et bølgende rødt stoff som viser seg å være blusen til Julieta, en kvinne i 50-årene. Fargen signaliserer at dramaet skal handle om de intense følelsene hun har gjennomlevet i fortid og nåtid: Kjærlighet og lidenskap, men også utroskap, sorg, savn og skyld.

Intrikat fortelling

Manuset har regissøren bygd på tre noveller av den canadiske, nobelprisvinnende forfatteren Alice Munro. Handlingen har han flyttet fra hennes hjemland til Spania.

Gradvis viser filmfortellingen seg å inneholde flere tidsplan, formidlet på en litt intrikat måte. På nåtidsplanet møter vi den modne Julieta, en travel yrkeskvinne som er i ferd med å flytte til Portugal fordi samboeren har fått seg jobb der.

Den planen ryker fort da Julieta tilfeldigvis støter på sin voksne datter Antias barndomsvenninne. Den unge kvinnen kan fortelle at hun nylig møtte Antia etter mange års mangel på kontakt.

Opplysningen blir et sjokk for Julieta. Vi som ser på, forstår brått at hun i årevis ikke har sett sin datter, ja, at hun sågar har tvilt på om hun er i live. Straks avlyser hun flyttingen til Portugal og begynner å skrive på et langt brev til Antia for å fortelle historien om hennes far og hennes tilblivelse.

  Den unge Julieta  ( Adriana Ugarte) før hun har truffet mannen i sitt liv.

Den unge Julieta (Adriana Ugarte) før hun har truffet mannen i sitt liv.

Slik får Almodóvar etablert et fortellerplan. I lange flashback tar han oss tilbake til 1980-tallet da Julieta var en ung skjønnhet som underviste i klassisk gresk litteratur.

Tragisk melodrama

Nei da, jeg har ikke røpet for mye. Det meste av filmen handler om hvordan den unge akademikeren Julieta (spilt av Adriana Ugarte) treffer mannen i sitt liv, fiskeren Xoan. Sammen får de Antia.

Årene går, datteren vokser opp og blir tenåring. Ekteskapet mellom Julieta og Xoan skranter av årsaker som har rammet mangt et par før det også skjer i Almodóvars film. Her er det lite nytt under solen.

Mot slutten bygger regissøren opp til et tragisk melodrama som forklarer hvorfor ektemannen er ute av bildet og hvorfor den middelaldrende Julieta (Emma Suarez) mange år senere står uten kontakt med og kjennskap til sin voksne datter.

Berører ikke sterkt nok

Almodóvar gjør det vanskelig for seg selv ved at vi skal klare å engasjere oss i personenes liv slik det fortelles om dem over en 30-årsperiode.

  Julieta i lykkelige dager sammen med Xoan (Daniel Grao).

Julieta i lykkelige dager sammen med Xoan (Daniel Grao).

Tidvis binder han tidsplanene godt sammen, som i den elegante overgangen der Antia tørker Julietas hår. Vi ser skuespilleren Ugartes fortvilte ansikt plutselig bli fadet over i Suarez´ mer modne og like triste ansikt.

Andre ganger er det som om den visuelt vakre overflaten skygger for de store, mørke temaene som rammer kvinnenes liv. Jeg blir sittende og se på at de føler sorg og smerte og savn og skyld uten bli så berørt som hendelsene egentlig tilsier.

Men der opplever kanskje andre kinogjengere det helt annerledes?

Julieta

Drama

Regi/manus: Pedro Almodóvar

Med: Emma Suárez, Adriana Ugarte, Daniel Grao, Inma Cuesta, Darío Grandinetti, Michelle Jenner, Pilar Castro, Nathalie Poza med flere.

Spania 2016

1 time 38 minutter

Aldersgrense: 9 år

Kristin Aalen