Vakkert, men stivt om å overvinne monsteret

Kristin Aalen

Terningkast: 3

Albert Åberg lærte å mestre frykten for spøkelser. 6-åringen Aslak i Skyggenes dal må beseire redselen for monsteret han tror finnes i skogen.

  Aslak (Adam Ekeli) finner omsider en hytte langt inni skogen.

Aslak (Adam Ekeli) finner omsider en hytte langt inni skogen.

Å levendegjøre barnets angst for det uforståelig vonde er et interessant tema som flere regissører har prøvd seg på. Senest skjedde det i fjor i A Monster Calls der en gutt må lære seg å takle «monsteret», det vil si frykten for morens dødelige kreftsykdom.

Men det er ikke lett å filmatisere indre prosesser på en god måte. I Skyggenes dal blir bruken av et drømmeaktig bildespråk et tveegget sverd for regissør Jonas Matzow Gulbrandsen og fotograf Marius Matzow Gulbrandsen. Det som er flott å se på, hemmes av et tynt manus og stivt spill. Mer om det etter hvert.

Dramaet er brødrene Matzow Gulbrandsens spillefilmdebut. Begge har bakgrunn fra den nasjonale filmskolen i Lodz i Polen der studentene læres opp i et tett samarbeid mellom regissør og fotograf.

I skildringen av et barnesinns møte med voksenverdenens utfordringer har de skåret dialog og handling ned til et minimum. I stedet brukes et suggererende bildespråk for å formidle gutten Aslaks strev med å forholde seg til død og fordervelse.

Sauekadavre

For hvem angriper sauene på nabogården i den sørvestnorske bygda der gutten bor, og etterlater dem som blodige kadavre?

Erfarne voksne vil kanskje svare ulv. Men 6-åringens eldre kamerat, Lasse, har et enda mer dramatisk svar: – Varulven har vært her, og ved neste fullmåne kommer den tilbake.

  Aslak (Adam Ekeli) blir gående alene med frykten for alt det skumle og fæle som skjer rundt ham.

Aslak (Adam Ekeli) blir gående alene med frykten for alt det skumle og fæle som skjer rundt ham.

Dermed tar forestillingen om monsteret grep om Aslaks tanker, følelser og mareritt, godt hjulpet av at han har stukket fingrene oppi det røde saueblodet.

Skrekken får næring fra en makaber illustrasjon han finner i en bok: I et tresnitt av Lucas Cranach den eldre fra 1512 ser han en menneskelignende varulv som krabber på alle fire og glefser i seg et lite barn. Rundt monsteret ligger kroppsdeler og hoder strødd.

Det isolerte barnet

I et par ørsmå sekunder skimter vi en tegning av Albert Åberg på veggen i huset der Aslak bor med moren sin. Straks går assosiasjonene til Gunilla Bergströms utmerkede fortelling om Albert som er livredd for spøkelser. Han får heldigvis hjelp av pappa til å overvinne frykten. Setningen ”stygge spøkelse, stikk din vei, du finnes ikke, men det gjør jeg”, blir et taktfast mantra som Albert bruker for å få kontroll.

Men Aslak får ingen hjelp av sin alenemamma. Hun har mer enn nok med å takle egne spøkelser. Brått banker politiet på døra og spør hvor eldstesønnen er blitt av. Moren forbyr minstemann å gå inn på storebrorens rom der det henger plakater av metallica-bandet Kvelertak og rapperen Eminem.

Også Lasse på nabogården har en storebror. – Hvor er det blitt av ham, undrer Aslak. – I skogen, svarer kameraten. – Tør du gå inn der?

Reisen inn i skogen

Filmskaperne har lykkes i å finne en tett, tett granskog på Figgjo i Rogaland. Den står som en formidabel, skremmende vegg mot bondens klissblaute eng. Snart drar brødrene Matzow Gulbrandsen oss inn i en bildevev der lille Aslak utfordrer sin egen frykt samt sorgen over det som har skjedd med storebroren.

  Et poetisk bildespråk hører til det fineste i  Skyggenes dal .

Et poetisk bildespråk hører til det fineste i Skyggenes dal.

Knepet som brukes for å drive barnet ut i utmarka, er at hunden hans, Rapp, forsvinner. I et langt midtparti følger vi den lyshårede gutten der han løper og leter i regn og gjørme, over myr og gjennom tåke. Lydsporet er vellaget – kråkene krakser, hakkespetten hamrer, ugla tuter og grenene knekker. Snart mister vi følelsen av tid og sted, drøm og virkelighet. Er det varulven som braker i buskene, eller er det bare skogens mektige konge?

En medbrakt brødskive med blodig-rødt syltetøy gir liten trøst der Aslak går seg vill. Dyvåt og utslitt finner han en båt å krabbe opp i. Den fører ham over vannet til en hytte.

Den drømmeaktige reisen hører til filmens beste kvaliteter fordi bildene kan symbolisere guttens indre kamp for å overvinne frykten.

Stivt og overtydelig

Men regissør Jonas Matzow Gulbrandsen har ikke gjort det lett for seg ved å la en barneskuespiller stå i sentrum i de fleste bildene. Unge Adam Ekeli har et uttrykksfullt ansikt som lar oss lese inn følelsene vi skjønner at han baler med. Likevel blir det for mange sekvenser som dveler ved guttens øyne og ansikt, gjerne idet han sjekker om månen er full og varulven kommer.

  Unge Adam Ekeli har et uttrykksfullt ansikt som lar oss lese inn følelsene vi skjønner at han baler med.

Unge Adam Ekeli har et uttrykksfullt ansikt som lar oss lese inn følelsene vi skjønner at han baler med.

Filmens største svakhet er at regissøren ikke har jobbet nok med å skape en ordentlig dialog. Dramaets få replikker blir stivt og lite overbevisende spilt, ikke minst av de voksne.

Særlig synd er det at regissøren bruker en rockemusiker som skuespiller. Man bør ha respekt for skuespillerfaget og velge de som mestrer å snakke foran kamera. Resultatet nå er noen overtydelige, keitete utsagn fra en mann Aslak møter i skogen: ”Det vi ikke forstår, gjør oss redde. Da trenger vi monstre å skylde på. Du må kjenne frykten din og slippe den fri.”

Summen av det hele blir at filmen bikker over i det pretensiøse, ikke minst der hvor musikken til den polske komponisten Zbigniew Preisner vokser til pompøse klanger.

Men Skyggenes dal er altså en spillefilmdebut. Følgelig er det all grunn til å ønske filmskaperne lykke til med fortsettelsen.

Publisert i Vårt Land 19. oktober 2017.

Skyggenes dal

Drama

Regi: Jonas Matzow Gulbrandsen

Med: Kathrine Fagerland, John Olav Nilsen, Adam Ekeli, Lennard Salaman, Jone Hope Larsen, Jørgen Langhelle.

Manus: Clement Tuffreau og Jonas Matzow Gulbrandsen

Foto: Marius Matzow Gulbrandsen

Musikk: Zbigniew Preisner

Norge 2017

1 time 31 minutter

Aldersgrense: 9 år.

Kristin Aalen