Kristin Aalen

Å finne essensen av Ingmar Bergman er trolig umulig. Men filmskaper Jane Magnusson har gjort et smart grep som borer dypt.

Ingmar Bergman tok sitt store oppgjør med barndomshjemmet i tv-serien Fanny og Alexander (1982). — *Ingmar Bergman tok sitt store oppgjør med barndomshjemmet i tv-serien* Fanny og Alexander (1982).

Den erfarne dokumentaristen har valgt et prisme – året 1957 – som hun ser Bergman gjennom. Det viser seg å være et glimrende utkikkspunkt.

Ingmar Bergman (1918 – 2007) som nå feires fordi han ville fylt 100 år i år, var i 1957 en angstridd 39-åring med blødende magesår. Han hadde rukket å få seks barn med tre ulike kvinner, men det som sto i hodet på ham, var ikke familieforpliktelsene.

I vel et tiår hadde han regissert filmer, men led likevel av mangel på selvtillit. Det er forunderlig, forteller Magnusson, for Bergman var allerede så berømt i 1957 at den drevne amerikanske tv-stjernen Dick Cavett ble nervøs da han endelig fikk intervjue kunstneren til sitt show. Det er det fascinerende å se utdrag fra.

Dødsangst

I det magiske året 1957 jobbet Bergman som gal med å få ferdig fire teaterstykker, en tv-serie og to filmer. Innsatsen resulterte blant annet i en fem timer lang oppsetning av Peer Gynt i Malmö stadsteater. Dessuten fullførte han to filmer, Det 7. inseglet og Smultronstället, som skulle gi ham prestisjetunge priser i Cannes.

Hvordan var det mulig å være så plaget av smerter og nevroser, og likevel så produktiv på samme tid? spør Magnusson. Gjennom en collage av dokumentarklipp, filmutdrag og intervjuer med folk som sto ham nær, skildrer hun Bergman som en arbeidsnarkoman som led av dødsangst.

Fra innspillingen av Det 7. inseglet. Regissør Ingmar Bergman, som led av dødsangst, instruerer Bengt Ekerot i rollen som Døden. — *Fra innspillingen av* Det 7. inseglet. Regissør Ingmar Bergman, som led av dødsangst, instruerer Bengt Ekerot i rollen som Døden.

Det blir symbolsk iscenesatt i Det 7. inseglet som handler om en ridder som flykter fra Svartedauden. En dag han hviler ut ved stranden, kommer Døden gående for å hente ham. Den eneste måten å utsette det fatale dødsøyeblikket på, er å spille sjakk med den dystert svartkledde.

I Smultronstället gjenopplever en gammel mann scener fra sitt liv. Plutselig blir han nesten påkjørt av en vogn som frakter en likkiste. Lokket faller av, og der ser mannen – skrekkslagen – at den døde ham selv.

Våre innerste lengsler

Med slike filmglimt dokumenterer Magnusson hvilket genialt grep Bergman utviklet i filmene sine, nemlig å bearbeide egne følelser og forestillinger på terapeutisk vis. Slik lyktes han i å synliggjøre menneskets angst og begjær på måter som ingen til da hadde gjort på lerretet.

Selvfølgelig trakk Bergman publikum fordi han viste nakne kvinnekropper på svenske svaberg, noe som ikke var hverdagskost for 50-60 år siden. Men det bemerkelsesverdige er han skildrer kvinnene som mye mer enn kropp. Han ser dem som selvstendige, lengtende individer.

Han løftet fram kvinnelige skuespillere – Ingrid Bergmann, Liv Ullmann, Harriet Andersson, Bibi Andersson, Anita Björk, Eva Dahlbeck, Maj-Britt Nilsson og mange flere – og brukte dem til å utforske kvinners kjærlighetsliv.

Samtidig var han intimt involvert med flere av skuespillerne. Som det sies i dokumentaren: Ingmar Bergman var notorisk troløs og led av testosteron hybris.

Prestesønnens oppgjør

Da Ingmar Bergmans film Tystnaden i 1963 fikk norske kirkeledere til å etterlyse sensur på grunn av åpenhjertige erotiske skildringer, dro forfatter Alfred Hauge til Sverige og for å se trilogien Såsom i en spegel, Nattvardsgästerna og Tystnaden. Etterpå skrev han i Stavanger Aftenblad at sex-scenene var kunstnerisk nødvendige for helheten. For den kristne forfatteren ble Bergman en genial regissør til tross for at han skildret Guds fravær.

*Fra innspillingen av Smultronstället. Bergman instruerer Bibi Andersson og Victor Sjöström.*

Den religiøse tematikken får lite oppmerksomhet i Magnussons dokumentar. Hun er mer opptatt av at hans angst bunner i den viktorianske oppdragelsen som den autoritære faren, presten Erik Bergman, sto for.

Regissøren tok sitt store oppgjør med barndomshjemmet i tv-serien Fanny og Alexander (1982). Det nye Magnusson viser, er at man nok ikke kan stole på Bergmans utsagn om hvor brutal faren var. Rett som det er blander han fakta og fiksjon. I dokumentaren forteller Ingmars eldre bror Dag at det var han som fikk juling mens lillebror Ingmar slapp unna.

Magnusson antyder at regissøren heller la sine egne erfaringer inn i Fanny, søsteren som stilltiende blir vitne til avstraffelsen av storebroren.

Hårsår og brutal

Det fine med Ett år, ett liv er at Magnusson ikke bare er nesegrus beundrende overfor den store regissøren.

Hun tør å fortelle at han som 18-åring dro til Hitler-Tyskland og beundret Der Führer. Da de første bildene fra konsentrasjonsleirene kom ut, mente regissøren at de var iscenesatt. Først i 1946 tok han avstand fra Det tredje riket og skammet seg over å ha forsvart Adolf Hitler.

Magnusson viser også hvordan Bergman på sine eldre dager – da han var så prisbelønt og genierklært at ingen våget å si ham imot – oppførte seg som en kontrollfreak og en tyrann. Man krymper seg ved å høre hvordan 77-åringen i 1995 knuser den unge, talentfulle skuespilleren Thorsten Flinck for hans hovedrolle i Misantropen på Dramaten i Stockholm. Karakterdrapet førte til at Flinck ble alvorlig syk, måtte behandles med valium og nesten døde av en overdose noen år senere. Det skulle ta 18 år før han kom tilbake til en scene igjen.

Slik tegner Magnussons dokumentar bildet av en kunstner som var en blanding av geni, mysterium og brutal egoist, noe ett av de ni barna hans uttrykker slik: «Han var en pianist som lever for sin kunst, men overser barna».

Men du verden, hvilket avtrykk han satte i filmhistorien.

Publisert i Vårt Land 23. august 2018

Et brutalt geni

Å finne essensen av Ingmar Bergman er trolig umulig. Men filmskaper Jane Magnusson har gjort et smart grep som borer dypt.