Filmheksene i Ankara

Kristin Aalen

Hva kan en kvinnefilmfestival i Ankara by på – i et land der presidenten har fått stadig flere kvinner til å bære slør?

Fipresci-juryen og dens vinner i Ankara: Fra venstre Meena Karnik, India, Mania Akbari, Iran, Sarah Skoric, Belgia, og Kristin Aalen, Norge.

Fipresci-juryen og dens vinner i Ankara: Fra venstre Meena Karnik, India, Mania Akbari, Iran, Sarah Skoric, Belgia, og Kristin Aalen, Norge.

Ville jeg bli møtt av en skare hijab-kledde kvinner med strenge begrensninger for hva de kan vise i kinosalen? Og i åtte dager være omsluttet av Ramadan-fastende filmelskere?

Mine forestillinger om Tyrkia, næret av medias omtale av landet de siste årene, viste seg å være altfor ensidige. Til tross for at den autoritære presidenten Recep Tayyip Erdoğan og hans Rettferdighets- og utviklingsparti (AKP) har trukket samfunnet i mer religiøst konservativ retning, drives kvinnefilmfestivalen Flying Broom av tyrkiske kvinner som ikke bryr seg om islam.

De lar håret flagre fritt, går i vestlige klær, sminker seg gjerne og tviholder på at staten skal være sekulær slik president Mustafa Kemal Atatürk bestemte da han stiftet den på 1920-tallet. Fritter du filmentusiastene ut om livssyn, svarer de at de er ikke-troende eller sågar overbeviste ateister. At jeg kommer fra Norge med en idé om at dagens president vil få dem til å legge bånd på seg, irriterer dem skikkelig.

Heksekoster

Noen hundre meter unna kinoen der festivalen viste 140 internasjonale filmer i løpet av en drøy uke, ruver Ankaras største moské, Kocatepe, med fire spisse tårn. Men Flying Broom-kvinnene vender ryggen til helligdommen og bruker kreftene på andre ting enn å faste og be.

– Vi er barnebarn av eldre tiders hekser – vi bryr oss ikke om hva presidenten sier, forteller de meg.

De brenner for å vise filmer som forsvarer kvinner og barn mot vold og overgrep. Øverst på agendaen står kampen mot å gifte bort piker under 18 år, en tradisjon som ifølge statistikken rammer 15 prosent av landets jenter, til tross for at tyrkisk lov nå forbyr slike ekteskap. Mange familier omgår forbudet ved å late som om døtrene er gamle nok til å gifte seg.

På programmet sto den tyrkisk-franske filmen Sibel som skildrer en ung kvinne som slåss mot tradisjonen med barneekteskap i en landsby ved Svartehavet. Sibel godtas ikke som koneemne fordi hun ble stum av en sykdom da hun var liten. Hennes gifteklare lillesøster er derimot attraktiv som svigerdatter.

Sibel (Damla Sönmez) slåss mot tradisjonen med bortgifting av unge jenter i en tyrkisk landsby.

Sibel (Damla Sönmez) slåss mot tradisjonen med bortgifting av unge jenter i en tyrkisk landsby.

Det fascinerende er hvordan Sibel raser mot landsbybeboernes fordommer og krav. Og når Sibels far – som kunne ha motarbeidet døtrene og fulgt gammel tradisjon – tvinges til å velge, våger han å ta barnas parti. Filmen signaliserer håp for kvinner som vil forme sitt eget liv.

Heftig diskusjon

Et krav på Flying Broom-festivalen er at filmene skal være laget av kvinner, eventuelt i samarbeid med menn. En av årets festival-seksjoner var viet migranter og flyktningers strev, med talende titler som Kaos og Tror du Gud elsker immigrant-barn, mamma?

I konkurransen der jeg selv satt i en internasjonal filmkritikerjury, viste en kanadisk regissør hvordan kokkeverdenen er dominert av menn à la den kjeftende Gordon Ramsey. Kvinnelige sjefskokker må kjempe for å vinne respekt og anerkjennelse uten å bruke hans krenkende stil.

En film som førte til heftig debatt i et feministisk publikum, var Flesh out (Legg på deg) der en italiensk regissør iscenesetter hvordan en 17 år gammel mauretansk jente tvinges inn i en tradisjon med å fetes opp fordi hennes tilkommende ektemann vil ha en tjukk kone. Noen hevdet at filmskaperen skildret en gammel skikk på en nedlatende måte; andre – jeg selv inkludert – syntes fortellingen fikk fram at skjønnhetsidealene som jenter må tilpasse seg, varierer fra kultur til kultur.

Fipresci-prisvinner Mania Akbari fra Iran.

Fipresci-prisvinner Mania Akbari fra Iran.

Én av fem laget av kvinner

Men er det ikke noe sludder å la en festival være forbeholdt film laget av kvinner? Vel, ja, i en ideell verden burde kvinner og menn konkurrere på like vilkår om å få vist sine verk. Men så ideell er ikke vår verden. Ewa, det europeiske nettverket for filmskapende kvinner (European Women's Audiovisual Network), undersøkte i 2016 bransjen i Sverige, Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Italia, Østerrike og Kroatia og fant at bare hver femte europeiske film var regissert av en kvinne, til tross for at kvinner utgjør 44 prosent av dem som har studert ved filmskoler.

Det viser at Flying Broom-festivalen og diverse andre kvinnefilmfestivaler er nødvendige, rett og slett for å gi kvinnelige regissører en arena der de kan formidle det de lager. Det gjelder for eksempel Mania Akbari som har provosert det shia-muslimske prestestyret i Iran med sitt filmatiske heksebrygg – med titler som Women Do Not Have Breasts og In My Country, Men Have Breasts – som har gjort at hun de siste årene har endt i ufrivillig eksil i London.

Vi ga den internasjonale Fipresci-prisen til hennes poetiske dokumentar, A Moon for my Father, laget i samarbeid med hennes britiske partner, skulptøren Douglas White. Her kontrasteres hans kunstinstallasjoner med historien om hvordan hun, etter å ha fjernet bryst og eggstokker på grunn av arvelig kreft, lar engelske leger gi henne nye bryst og et barn ved hjelp av kunstig befruktning.

Det er en kvinnehistorie som mang en mannlig filmskaper ikke ville brydd seg om å vise verden.

Publisert i Vårt Land 5. juni 2019

Hvor: 22nd Flying Broom International Women´s Film Festival i Ankara

Hva: Kvinnefilmfestival drevet av stiftelsen Flying Broom

Når: 23. – 30. mai 2019

Viste: 140 filmer (spillefilmer, kortfilmer og dokumentarer)

Kristin Aalen