Kristin Aalen

Regissør Nadine Labaki lykkes med å skildre en oppvekst i dyp fattigdom fordi hun lar gatebarn i Libanon spille hovedrollene.

*Zain (Zain Al Rafeea) og smårollingen (Boluwatife Treasure Bankole) til Tigest mangler begge ID-papirer. Er de da ikke barn med rettigheter? (Foto: Arthaus)*

Hvordan skal vi – på samfunnets solside – ta inn over oss hvor tøft livet er for illegale flyktninger og migranter?

I rekken av øyeåpnende historier peker Ayka seg ut. Filmen skildrer en kirgisisk kvinne som kjemper for å overleve som migrant i Moskva.

Eller ta animasjonsfilmen Tårnet som forteller om fire generasjoner palestinske flyktninger i Beirut etter at oldefar for 70 år siden ble jaget ut av Israel.

En oppvekst i kaos

Bibelkyndige kan skyve til side at tittelen Kapernaum minner om byen i Galilea der Jesus gjorde flere undre. Den libanesiske regissøren viser til at caphernaum betyr kaos på fransk.

For det er kaotiske levekår hun skildrer i skjebnen til den 12 år gamle hovedpersonen Zain, eldste bror i en søskenflokk på sju-åtte barn. De bor med mor og far i en elendig leilighet. Det arbeidsløse og nedbrutte foreldreparet har ikke ressurser til å sørge for ungene sine.

*Zain og søsteren Sahar som han prøver å berge fra å bli barnebrud.*

Barna utfører strøjobber i gatene i stedet for å gå på skole. Søstrene selger hjemmelaget saft på fortauet. Aller hardest arbeider Zain der han leverer varer til kundene for kjøpmann Assaad, mannen som familien leier hos. Den spinkle guttekroppen bærer mye tyngre enn han bør, opp smale trapper og inn gjennom trange smug.

Ordtaket nød lærer naken kvinne å spinne får nye fasetter når mor sender Zain til apoteket for å kjøpe smertestillende Tramadol-tabletter. Barna knuser pillene, blander det rusgivende pulveret i vann og vasker oppløsningen inn i tøy. Så kan de tjene en slant på å levere klær til fengslede slektninger som får seg et shot ved å klemme stoffet ut igjen av tøyet.

Barnebrud og menneskehandel

Det innholdsrike manuset bretter ut to handlingstråder som på hjerteskjærende vis bryter ned Zain. Den ene er at han forsøker å redde sin 11 år gamle søster Sahar fra å bli giftet bort til kjøpmannen. Det går ikke bra.

Den andre er at han rømmer hjemmefra for å klare seg på egen hånd. Tilfeldigvis blir han tatt hånd om av en etiopisk migrantkvinne, Tigest, som har en liten ettåring. Hun livnærer seg som vaskehjelp, men strever med å ha lovlig oppholdstillatelse for seg og barnet.

På gjerdet sitter gribben Aspro og venter. Han er en kynisk kar som mestrer de skitne knepene i menneskehandlernes håndbok. Slik tjener han godt på Zain og Tigests elendighet.

Improvisasjon

Til tross for at mange problemstillinger er bakt inn i Labakis drama, er fortellingstrådene sømløst vevet sammen. Flere år med research ligger bak et vell av scener der gate- og flyktningbarn får bruke sine egne erfaringer i replikker og reaksjonsmønstre. Scener fra overfylte celler der papirløse migranter er stuet sammen, er tatt opp i et reelt fengsel. Dermed virker det hele ytterst troverdig.

*Zain gir seg aldri med å finne løsninger for å berge seg selv og ettåringen til Tigest.*

Det er imponerende hvordan Labaki har instruert de små amatørskuespillerne. Aller mest rørende er det å følge Zain. Gutten med det triste ansiktsuttrykket gir seg aldri med å finne løsninger for å berge seg selv og ettåringen til Tigest, som han brått blir alene med. Lykkekastet er at regissøren også har kontroll på barnet i rollen som ettåringen.

I sitt virkelige liv heter hovedrolleinnehaveren Zain Al Rafeea og er en syrisk flyktning som har opplevd mye vondt. Han er blitt 14 år, ble nylig norsk statsborger og bor i Hammerfest med familien sin.

Symbolsk anklage

Labakis dristige og originale fortellergrep er at hun i sin hyperrealistiske skildring fra slummen fletter inn et symbolsk nåtidsplan. I en fiktiv rammefortelling lar hun Zain gå til rettssak mot sine egne foreldre fordi de har satt ham til verden. Nå ber han dem slutte å få flere barn.

Rettssaken finner sted etter at 12-åringen har knivstukket en mann. Hvorfor skal ikke røpes. Dommeren ber gutten begrunne sin handling og sitt raseri. På anklagebenken sitter en fortvilet far og mor og symboliserer skjebnen til samfunnets aller fattigste.

– Vi er parasitter, sier faren. – Jeg ville vokse opp og bli et godt menneske, svarer Zain. – Men vi barn blir behandlet som hundemøkk.

Nåtidsplanet lyder drastisk og konstruert, men er tankevekkende. Det kunne fort ført til at foreldrene ble hengt ut som døgenikter. Men regissøren lar dem forsvare seg etter beste evne.

Faren ble som ung fortalt at det gjaldt å få mange barn slik at de kunne sørge for ham senere i livet. Nå forbanner han den dagen han ble gift og innser at forsørgelsesbyrden har knekt ham.

*Utrolig nok ender Labaki sitt drama i dur, ikke moll. Sluttbildet av en smilende Zain*

Så tyngende er fattigdommen at ungene aldri har fått ID-papier som sikrer at de kan komme på sykehus når det trengs. Moren roper gråtende til Zains forsvarer (som spilles av regissøren selv):

– Ikke døm meg! Du vet ikke hvordan det er å bare ha råd til å gi barna dine sukkervann.

Utrolig nok ender Labaki sitt drama i dur, ikke moll. Sluttbildet av en smilende Zain gir håp om at det er mulig å skape en menneskeverdig tilværelse for samfunnets fattigste.

Men det krever at ansvarlige myndigheter er villig til å anerkjenne de papirløse og gi dem en sjanse.

Publisert i Vårt Land 27. desember 2018

Livets urettferdighet sett med barns øyne

Regissør Nadine Labaki lykkes med å skildre en oppvekst i dyp fattigdom fordi hun lar gatebarn i Libanon spille hovedrollene.