Flukten fra dukkehuset

Kristin Aalen

Filmer om personer med hukommelsestap kan bli spennende når skjulte hemmeligheter blir gravd fram. Men i Kvinnen som glemte sin fortid får vi for få svar.

En forkommen kvinne stavrer seg på høye hæler gjennom en t-bane-tunnel. Hvorfor har hun stukket hjemmefra?

Det er lett å overse, men filmen åpner med en ørliten animasjon: Ut av munnen i en kvinnes ansikt kryper en leddformet bille med følehorn og forsvinner ned i et hull i jorda. Scenen går rett over i en filmsekvens der en kvinne med blondt, langt hår stavrer på høye hæler gjennom en mørk t-banetunnel og klatrer opp på plattformen ved en stasjon. Kvinnen ser så møkkete og fortvilet ut at ventende passasjerer viker unna, ikke minst da hun huker seg ned og tisser på betongen.

Hvem er hun, og hva har hun gjennomgått?

Så hopper den polske regissøren, Agnieszka Smoczyńska, to år fram i tid: Den samme kvinnen, nå kledd i leopardmønstret tights, svarte støvletter og med mørkt, kortklipt hår er havnet på sykehus etter at politiet hanket henne inn på grunn av en episode i Warszawa.

Hva har hun gjort i de to årene etter tunnelvandringen? Heter hun Alicja slik hun hevder?

Blir identifisert

Jeg røper ikke for mye ved å si at hun får slippe straff for forseelsen hvis hun stiller opp i et tv-program som hjelper identitetsløse personer med å bli gjenfunnet av sin familie. Alicja viser seg å hete Kinga. Hun kommer fra Wroclaw og forsvant fra ektemann og en liten sønn to år tidligere. Når hun nå vender hjem, røper små detaljer at hun husker mer enn hun later som, for eksempel koden til bankkortet og hvilke sikringer som går til hvilke lamper i huset.

Hva var det hun rømte fra - et trekantdrama eller en ektemann som behandlet henne dårlig? Vi får ikke klare svar.

Så hvorfor forsvant hun, og hvorfor insisterer hun på å hete Alicja? Og – har hun levd som prostituert de to årene i hovedstaden slik ektemannen antyder på grunn av klærne hun går i?

Gjennom filmen utporsjonerer regissøren biter av svar, men ikke nok til at vi forstår hva som gikk galt i ekteskapet med Krzysztof. Det er irriterende fordi jeg i så stor grad blir overlatt til å gjette: Moren hevder at Kinga var fortryllende som barn og at hun ble en perfekt mor, men hvorfor har det skåret seg i forholdet til Krzysztof? Har han holdt henne i et Ibsensk dukkehus som snevret inn mulighetene hennes? Eller dreier det seg snarere om et mangeårig trekantdrama – hadde han også før hun forsvant, et godt øye til sønnens lærerinne, Ewa, hun som nå vanker fast i huset?

Fragmentarisk

Svakheten med Smoczyńskas film er at vi må betrakte det tungsindige oppsynet til ektemannen og det like dystre ansiktsuttrykket til Alicja/Kinga uten å bli klokere på hvorfor samlivet deres ble så dysfunksjonelt.

Mellom dem forsøker seks-åringen Daniel å leke, men legger like gjerne tegnestifter i senga til moren for å straffe henne. Fordi hun var borte i to år? Fordi han trodde hun var død, men dukket opp igjen? Fordi han føler seg sviktet av mammaen?

Alicja ser Ewa snakke fortrolig med ektemannen som kommer hjem i bil.

Regissøren kombinerer de sosialrealistiske partiene med surrealistiske, marerittlignende sekvenser som skal få oss til å skjønne hvor vondt Alicja har det. Men filmen står for mye og stamper på samme sted i sin beskrivelse av to som ikke finner tilbake til hverandre etter at noe gikk på tverke for lenge siden.

En nøkkelscene er da ekteparet går på restaurant med noen venner og ender i baren. Der danser de drømmeaktig til sangteksten Lovers are strangers / There's nothing to discuss / Hearts will be faithful / While the truth is told to someone else. / When you look off / Tell me who you really love.

Regissørens resignerte konklusjon blir at Krzysztof og Kinga er og blir fremmede for hverandre, uten håp om å gjenskape kjærligheten. I et slikt dukkehus klarer ikke Alicja å bli værende. Men hva som i sin tid førte til at det endte så galt, får vi dessverre aldri vite.

Publisert i Vårt Land 22. august 2019

Kvinnen som glemte sin fortid

(Fuga)

Drama

Regi: Agnieszka Smoczyńska

Med: Gabriela Muskala, Lukasz Simlat, Malgorzata Buczkowska

Polen 2018

1 time 42 minutter

Aldersgrense: 12 år