Et forsvar for de svakeste

Kristin Aalen

Terningkast: 4

Det er rørende at prisen for Beste svenske film i fjor gikk til historien om en deformert mann, til tross for at den har noen svakheter.

  Den funksjonshemmede Rikard (Christian Andrén) drømmer om å møte sin mor (Anna Bjelkerud).

Den funksjonshemmede Rikard (Christian Andrén) drømmer om å møte sin mor (Anna Bjelkerud).

Det er rørende at prisen for Beste svenske film i fjor gikk til historien om en deformert mann, til tross for at den har noen svakheter.

(tekst) Det åpner slik: En gruppe svensker er i gang med boulespillet petanque som spilles med stålkuler på grus. En spiller har en skeiv, liten kropp og et deformert ansikt der en utvekst i pannen skjuler høyre øye. Brått går han ut i banen idet en medspiller kaster en kule. Den treffer ham hardt i bakhodet.

Slik havner Rikard på sykehuset og blir liggende bevisstløs. Neste dag viser en lege ham fram for sine studenter. Se, en mann med et monsteraktig hode, utstående brystkasse og spinkle bein.

Assosiasjoner

Det er skikkelig vondt å se på. Rikard minner om den deformerte hovedpersonen i Elefantmannen (1980) der David Lynch levendegjør en sann fortelling fra England i 1884. John Merrick, en mann med en vanskapt kropp og alvorlig talefeil, ble vist fram på et omreisende freakshow. Men doktor Treves (Anthony Hopkins) fascineres av Elefantmannen (John Hurt). Han får ta ham med til et sykehus, lærer ham å snakke og henter fram hans intellektuelle kvaliteter.

Assosiasjonen går også til fjorårets Løvekvinnen av Vibeke Idsøe, som skildret skjebnen til en jente født med pelsaktig hår over hele kroppen. Det vekker spontant ubehag på en skala mellom forundring og avsky, også hos oss kinogjengere. Filmen lyktes i å vise den uhelbredelige ensomheten hos et menneske som ser totalt annerledes ut.

Autist og språkløs

Det litt forvirrende i Kjempen er at filmdistributøren legger vekt på Rikard som autist og nærmest språkløs. Han bor på institusjon med psykisk utviklingshemmede og personer med Downs syndrom. Men da hans meget trofaste venn, petanque-spilleren Roland, snakker tålmodig med ham, aner vi at Rikard forstår langt mer enn hans mumling gir inntrykk av.

  Skuespilleren Christian Andrén slår tvers igjennom sitt monstrøst sminkede hode og demper inntrykket av Rikard som sosialt hjelpeløs.

Skuespilleren Christian Andrén slår tvers igjennom sitt monstrøst sminkede hode og demper inntrykket av Rikard som sosialt hjelpeløs.

Noe av dette opplever jeg som intendert fra regissøren for å få fram det klassiske budskapet om at ”skjønnheten kommer innenfra”. Andre ganger er det den langt ifra autistiske skuespilleren Christian Andrén som slår tvers igjennom sitt monstrøst sminkede hode og demper inntrykket av Rikard som sosialt hjelpeløs.

Andrén, som er kortvokst og lider av skoliose (skjevheter i ryggsøylen), har en kropp som – i tillegg til det konstruerte hodet – gjør det lett å tro på at Rikard blir mobbet. En scene der noen halvfulle mannfolk driver gjøn med ham på en togperrong, er vond å se på. Det minner igjen om Elefantmannen der Merrick, som skjuler sitt fryktinngytende utseende under en hette med et øyehull i, jages av en truende horde på en togstasjon. Idet noen river av ham hetten, stønner han: «No, I’m not an animal! I’m a human being!»

Menneskelighet

At ethvert menneske - uavhengig av utseende og medfødt bagasje –fortjener respekt, er også Nyholms budskap. Han formidler det nydelig gjennom den rause bestyreren der Rikard bor. Hun har omsorg for alle beboere, uansett egenskaper.

Indirekte kaster regissøren om på våre tanker om hvem som oppfører seg menneskelig. Mobberne på perrongen er ett grelt eksempel, et annet er gjengen som leier lokalet hos petanque-klubben for et team-building-treff. Først skjønte jeg ikke hvorfor regissøren bruker tid på å la den rølpete gruppa skeie ut. Men etter å ha sett hvor vakkert de ”unormale” feirer Rikards 30-årsdag i en senere scene, blir de ”normales” vulgære festing skammelig i sammenligning.

Mesterskapsfinale

Rikards store drøm er å få møte sin mor som aldri klarte å ta seg av ham som barn. Vi får se henne som en nedbrutt kvinne som bor isolert i en leilighet. Av og til spiller hun på et lite trekkspill. Hennes eneste selskap er en vakker, hvit kakadue. I en rørende scene klapper hun fuglen, som et uttrykk for lengsel etter nærhet. På veggen henger avisutklipp om den petanque-spillende sønnen, på hylla står bilder av ham som barn.

Nå er det ikke enkelt å forstå hvorfor mor og sønn aldri får treffes. En vond, ordløs scene gir inntrykk av at uforstående helsepersonell hindrer dem.

  Lille Rikard forvandles til et stort troll som tråkker rundt i en fjellheim der petanque-kuler ligger strødd i lyng og lav.

Lille Rikard forvandles til et stort troll som tråkker rundt i en fjellheim der petanque-kuler ligger strødd i lyng og lav.

Rikard tror at bare han vinner Nordisk mesterskap i petanque, får han se henne igjen. Etter mye forviklinger får han delta, sågar mot noen karikerte, snørrhovne dansker. Her går Nyholm for idyllisk til verks med klisjeer om hvem som vil vinne finalen, men la gå. Regissøren er opptatt av å gjøre filmen morsom, ikke dyster.

Kjempen

Hvorfor heter filmen Kjempen? Jo, regissøren forlater stadig den realistiske fortellerstilen og glir over i eventyrenes fargerike bilder. Lille Rikard forvandles til et stort troll som tråkker rundt i en fjellheim der petanque-kuler ligger strødd i lyng og lav. Snart dundrer kjempen rundt i storbyen og sørger for et møte mellom mor og sønn.

Jeg blir ikke helt overbevist om at symbolikken fungerer. Det skal vel bety at den minste og mest uglesette iblant oss kan bli en kjempe med kraft til å endre livets vilkår. Men uansett innvendinger, debutanten Johannes Nyholm har skapt en original spillefilm som gjør inntrykk.

Publisert i Vårt Land 23. mars 2017.

Kjempen (Jätten)

Drama

Regi/manus: Johannes Nyholm

Med: Christian Andrén, Johan Kylén, Anna Bjelkerud, Linda Faith

Sverige 2016

1 time 30 minutter

Aldersgrense: 9 år

Kristin Aalen