Hvor lever fattige småbarnsfamilier som vil unngå å bo på gata i amerikanske byer? Tusenvis tyr faktisk til trange motellrom.

Motellbarnet Moonee (Brooklynn Prince) lever på mange vis et lykkelig liv – fordi hun ikke vet om noe annet – og er ute av stand til å skjønne at moren Halley (Bria Vinaite) ikke har gitt henne verdens beste oppdragelse.

Ironien er syrlig: Småjenta Jancey bor med sin bestemor i et motell kalt Futureland. Moren fikk henne da hun var bare 15 år. Men framtidsutsiktene til å kunne kjøpe en egen leilighet er minimale fordi pengene går til leie av rommet. Slike familier får aldri lagt seg opp nok dollars til å flytte ut av motellet.

Hovedpersonen, seks år gamle Moonee, bor på rom 323 med sin enslige, arbeidsløse mor, Halley, i Magic Castle, Inn & Suites. Motellet er malt i en heslig lillafarge og har en standard som overhodet ikke svarer til navnet. Rett som det er må vaktmester Bobby renske opp i værelser der veggdyrene har tatt bolig i madrassene.

Rett under Halley bor Moonees bestevenn Scooty, sønn av Ashley, også hun enslig mor. Men hun har i det minste en jobb som servitør på en diner i nærheten.

En annen ironi er at de simple motellene ligger rett ved travle motorveier som leder rike familier til fornøyelsesparken Walt Disney World i Orlando, Florida. De fattige mødrene og ungene deres støter stadig på turister som bor og spiser i fine hoteller og har råd til å handle i butikkene i nærheten. Motellbarna er henvist til å reke gatelangs eller leke på triste parkeringsplasser. Hvis de da ikke stikker over til gjengrodde villastrøk og sniker seg inn i forfalne hus som ligger der som grelle bevis på finanskrisen for ti år siden.

Filmens handling foregår en dampende het sommerferie, og Halley påtar seg å passe barna mot at ungene daglig kan løpe til dineren og få rester av mat som Ashley gir dem gjennom spisestedets bakdør. Halley selv ligger helst på dobbeltsenga, røyker marihuana og glor på tv.

*Scooty, Moonee og Jancey på tokt rundt de fraflyttede, forfalne villaene i nærheten.*

Etter hvert skjer det ting som ødelegger vennskapet mellom voksne og barn. Halley og Moonees tilværelse snus på hodet, mye takket være deres egen asosiale oppførsel, må man nok si. Halley blir etter hvert mer og mer desperat i sine forsøk på å tjene penger til leien av motellrommet.

Viktig farsfigur

Dette kunne blitt en ytterst traurig sosial-realistisk film om fattige småbarnsfamilier i USA som er på nippet til å bli kastet på gata og ende som reelt hjemløse.

Halley, men også lille Moonee, gjør så mange dumme og tvilsomme ting – sett med øynene til dem som sitter på solsiden – at man lett kan trekke på skuldrene i moralsk indignasjon.

Heldigvis tar regissør Sean Baker noen gode grep for å få oss unna en slik reaksjon. Det ene grepet er motellets vaktmester Bobby, meget godt spilt av Willem Dafoe. Til tross for en viss oppgitthet over de mest uregjerlige beboerne, holder han likevel sin beskyttende og tålmodige hånd over dem.

I scene etter scene framstår Bobby som en hardt tiltrengt farsfigur for hjelpeløse, umodne mødre og deres utsatte barn, ja, på sitt stillferdige vis fungerer han som en barmhjertighetens apostel som strekker ut en hånd til de som etter alle fornuftens og samfunnets regler burde hives ut i mørket. Slik gir han dem enda litt nådetid.

*Vakmester Bobby (Willem Dafoe) har et varmt hjerte for motellbarn som Moonee.*

Bobby blir en helt nødvendig påminnelse til enhver kinogjenger som vil stønne oppgitt, om at vi må se på hovedpersonene med empati, ikke fordømmelse.

Barnets perspektiv

Det andre grepet til Baker er at han i stor grad ser hendelsene ut ifra barnas perspektiv. Det gullgjeve er at han har fått tak i tre seks-åringer som spiller imponerende naturlig. Ikke minst er Brooklynn Prince et funn i rollen som Moonee, en ustyrlig jentunge som overhodet ikke forstår rekkevidden av det hun setter i gang og drar de andre barna med på.

Det er lett å tenke at hun er en bortskjemt liten rakkerunge og slik sett et speilbilde av sin mor, men straks er Bobby der og minner oss om at Moonee er et barn som ingen noensinne har tatt seg skikkelig av. Jentungen lever på mange vis et lykkelig liv – fordi hun ikke vet om noe annet – og er ute av stand til å skjønne at moren Halley ikke har gitt henne verdens beste oppdragelse.

Dermed går assosiasjonene til filmen Beasts of the Southern Wild som vakte stor oppmerksomhet i 2012. Den fortalte en historie fra et fattig, flomtruet lokalsamfunn ved utløpet av Mississippi-elva i Louisiana. Der må den seks år gamle jenta Hushpuppy klare seg på egen hånd fordi faren hennes er sterkt alkoholisert. Også dette barnet greide seg overraskende godt til tross for forsømmelsene fra voksenverdenen.

Den gang ble 9 år gamle Quvenzhané Wallis i rollen som Hushpuppy historisk som den yngste noensinne nominert til Oscar for beste kvinnelige hovedrolle.

9 år gamle Quvenzhané Wallis i rollen som Hushpuppy i filmen Beasts of the Southern Wild (2012). — *9 år gamle Quvenzhané Wallis i rollen som Hushpuppy i filmen* Beasts of the Southern Wild *(2012).*

Nå synes jeg ikke at The Florida Project er like sterk som Beasts of the Southern Wild. Det skyldes at regissøren lager litt for mange repeterende scener fra barnas liv i asfaltjungelen rundt motellet.

Like fullt har Baker laget en film som setter oss i stand til å se den grelle motsetningen mellom de som kan leve i overflod på livets solside, og de som prøver å skape et anstendig liv på skyggesiden, men egentlig har alle odds mot seg.

Publisert i Vårt Land 8. februar 2018

Motellbarn i Floridas hete asfaltjungel

Hvor lever fattige småbarnsfamilier som vil unngå å bo på gata i amerikanske byer? Tusenvis tyr faktisk til trange motellrom.