Kristin Aalen

Her kommer den sørkoreanske gullpalmevinneren som også er nominert til et knippe Oscars. Det er fullt fortjent.

*Det fattige ekteparet Kim og deres to barn setter i gang en dristig plan for å egle seg inn på en rik familie i Seoul. (Foto: Arthaus)*

Minst mulig bør røpes om hva som skjer i filmen da det kommer så mange overrumplende overraskelser underveis, med scener så uforutsigbare at det er en fryd.

Dette kan sies: Parasitt skildrer et i stigende grad nifst samrøre mellom den lutfattige familien Kim og de meget velstående herr og fru Park i storbyen Seoul. Begge parene har to barn.

Også et fattig, barnløst ektepar åpenbares mot slutten og spiller en vesentlig og sjokkerende rolle.

Oppe vs. nede

Snart ser man at hendelsene finner sted langs en vertikal akse som svarer til personenes plass på den sosiale og økonomiske rangstigen: Den rike familien bor i et gedigent arkitekttegnet hus oppe på en høyde med stor hage rundt.

Fattigfolket holder til nede i en simpel kjellerleilighet der de ser ut på gateplan gjennom noen vindusglugger. Eller de gjemmer seg i et skjult tilfluktsrom.

*De fattige som bor nederst på rangstigen i Seoul, får mest vann inn i kjellerleiligheten når det fossregner.*

Fylliker står ofte og tisser utenfor de fattiges hus om nettene, og skulle det komme til å regne voldsomt, trenger vannet inn de lavtliggende boligene, gjerne iblandet stinkende kloakk.

Kim og kona hans er en av mange storbyfamilier som har livnært seg på å drive en liten sjappe av et eller annet slag, men så gikk de konkurs. Resultatet er arbeidsløshet og oppgitthet, med mindre man kan skaffe seg jobb hos rikingene for å få råd til å gi barna universitetsutdannelse slik at iallfall de kan foreta en klassereise oppover.

Kakerlakkene

Et annet ledemotiv er tittelen parasitt som peker mot at filmens fattige figurer egler seg innpå de rike for å suge til seg av deres overflod, ja helst overta deres eiendom og posisjon.

En parallell og vel så dominerende metafor er kakerlakker som gjemmer seg i skjulte kriker og kroker, men kommer fram straks de få sjansen til å lete etter noe å spise. I en rekke fantastiske scener kryper de fattige bokstavelig talt langflate under seng og sofabord for å unngå at rikingene oppdager dem. Det er umåtelig oppfinnsomt tenkt ut og tidvis komisk å se på.

*Det unge ekteparet Park er så snille og blåøyde at de ikke begriper at de utsettes for svindel på svindel, ikke før det er for seint.*

Verken parasitter eller kakerlakker er vesener vi liker. Noe av det ubehagelige er hvordan Bong Joon-ho skildrer at de fattige kjemper så hardt for å overleve at de blir noen skikkelige lurendreiere. Det ene familiemedlemmet overgår det andre i å spille skuespill og late som man er en person man slett ikke er, bare for å stå til tjeneste for, men egentlig invadere overklassen.

Rikingene på sin side lever beskyttet i fine biler og godt sikrede hus. Det unge ekteparet Park er så snille og blåøyde at de ikke begriper at de utsettes for svindel på svindel, ikke før det er for seint. Da går det brutalt og blodig for seg.

Monsteret

Hvem er så regissør Bong Joon-ho? Han huskes særlig for den medrivende monsterfilmen The Host (2006) som var breddfull av kritikk mot USAs imperialisme i Sør-Korea. Det starter med at en amerikansk offiser dumper litervis med den giftige gassen formaldehyd i elva Han i Seoul.

Noen år senere stiger et sjøuhyre opp av elva og skremmer vettet av innbyggerne. Bong Joon-ho plasserer sympatien vår hos en mann av folket, en bestefar som sammen med familien sin slåss hardt for å redde barnebarnet fra monsterets gap og klør.

Lukten av fattigdom

I Parasitt er det langt vanskeligere å finne ut hvem man skal holde med. Snarere er det slik at alle skikkelsene er fanget av og lider under et urettferdig økonomisk system som skaper uoverstigelige skiller mellom mennesker.

*Det rike ekteparet Park bor i et minimalistisk møblert hjem der guttungen kan sove i indianertelt ute på plenen.*

Øverst på den kulturelle rangstigen troner dessuten amerikanske og vestlige verdier: Fru Park lirer stadig av seg amerikanske setninger, og musikken som spilles, er ofte av klassiske europeiske komponister.

Mot slutten kolliderer filmens to fattige familier i en felles innsikt i hvem som lurer hvem. Men da en av dem foreslår at de skal holde sammen mot rikingene, nekter den andre. I stedet for solidaritet på samfunnets bunnplan ender de i krangel og slåsskamp på liv og død.

Slik sett gir Bong Joon-ho et deprimerende og tragisk bilde av klassekampen: Til tross for at herr og fru Park svindles, oppnår de fattige aldri den respekten de håper på. Rikfolket kan hele tiden rynke på nesen og si at underklassen – kjellermenneskene – lukter vondt. Og den som forsøker å flytte oppover i det kapitalistiske hierarkiet, vil begynne å tvile på om han passer inn.

Sjangerblanding

Parasitt pendler mellom svart, lattervekkende komedie og mørk tragedie med innslag av makaber skrekkfilm. Skuespillerne har en eminent evne til å karikere både de jålete rikingene og de sleipe fattige.

Og likevel ender jeg i medynk med familien Kim som har alle odds mot seg. Den dystre sannheten er at fattige menneskers drøm om å overta de lekre husene i de store hagene på byens høyder, er en ren illusjon.

Publisert i Vårt Land 30. januar 2020

Kakerlakkenes inntogsmarsj

Her kommer den sørkoreanske gullpalmevinneren som også er nominert til et knippe Oscars. Det er fullt fortjent.