Kristin Aalen

**Stadig flere arbeidstakere får jobb uten klassiske rettigheter. Sorry we missed you viser hvordan en britisk familie kvernes i stykker av slavelignende kontrakter.**

*Tidligere bygningsarbeider Ricky (Kris Hitchen) får det tøft når han prøver seg som sjåfør for et pakkeleveringsfirma. (Foto: Nordisk filmdistribusjon)*

Etter finanskrisen i 2008 da mange bedrifter gikk konkurs og ansatte mistet arbeidet, er det siden 2013 skapt millioner av nye jobber i EU. Problemet er bare at storparten er deltidsstillinger og midlertidige ansettelser med lav lønn.

Hovedpersonen Ricky i Ken Loach´s nye film lokkes av muligheten til å bli sin egen sjef som ut ifra en franchise-avtale leier ut sine tjenester – det å kjøre rundt og levere pakker – til et firma som trenger sjåfører til alle sine ruter.

Bedragersk

Sorry we missed you blir en lærebok i hvor bedragersk avtalen faktisk er. Ricky, tidligere bygningsarbeider, tror han skal tjene godt på å bli selvstendig næringsdrivende og få råd til å kjøpe eget hus i stedet for den falmede leiligheten han og familien leier.

Men i praksis blir han slave for firmaet som forlanger at han alltid er disponibel, aldri klager, aldri ber om fri, og som bøtelegger sjåførene grovt hvis de bryter en eneste regel. Ricky ender med å kjøre rundt fra morgen til kveld og får flere bøter i løpet av handlingen.

Han må ha med seg flaske i varebilen til å tisse i for ikke å bruke tid på å finne toalett langs veien. Den satellittstyrte skanneren som hver sjåfør får med seg, registrerer pakkene, overvåker enhver bevegelse og fungerer som oppdragsgiverens nådeløse verktøy for kontroll av de innleide. Blir den skadet, selv ved et uhell, må Ricky betale 1000 pund (over 11.000 kroner).

Familien til Ricky (Kris Hitchen) og Abby (Debbie Honeywood) i et lykkelig øyeblikk. — *Familien til Ricky (Kris Hitchen) og Abby (Debbie Honeywood) i et lykkelig øyeblikk*.

Samfunnskritikk

Briten Loach hører til et knippe regissører – belgierne Jean-Pierre og Luc Dardenne er et annet eksempel – som levendegjør hvor brutalt det kapitalistiske, vestlige samfunnet er blitt overfor de aller svakeste, det være seg den tradisjonelle arbeiderklassen, arbeidsløse eller innvandrere.Det er markedets lov som teller, for å låne en tittel fra en film av Stéphane Brizé om hvor kynisk arbeidslivet er blitt. Faren med slike filmer er selvfølgelig at de fort kan bli politiske pamfletter der det pedagogiske og agitatoriske går ut over kunstnerisk kvalitet. I hvilken grad det skjer i herværende film, kommer jeg tilbake til.

Hjemmesykepleier

Tittelen Sorry we missed you er overskriften på lappene som Ricky legger i postkassene hvis pakkemottakeren ikke er hjemme. Men raskt forstår vi at setningen også beskriver situasjonen som utvikler seg i Rickys to-barnsfamilie.

Også Abby, kona hans, blir en slave av arbeidskontrakten hun har for hjemmesykepleien. Hun pleide å kjøre rundt til brukerne, men så må ekteparet selge bilen for å ha råd til et depositum slik at Ricky kommer i gang med sjåførjobben.

*Hjemmesykepleier Abbys ideal er like fullt å pleie syke og trengende som om det var hennes egen mor.*

Dermed må Abby ta bussen rundt i Newcastles bydeler og er sjelden hjemme før ni om kvelden. Det går på bekostning av å følge opp barnas skolegang og hverdagsliv. Som en av brukerne hennes, en tidligere fagforeningsaktiv kvinne, forskrekket utbryter: Hvor er det blitt av åttetimersdagen i dette landet?

Abby bare rister på hodet – sjefen hennes vil ikke betale overtid hvis en av de gamle eller funksjonshemmede plutselig har krevd mer innsats enn tidsplanen tilsier. Abbys ideal er like fullt å pleie syke og trengende som om det var hennes egen mor.

Rives fra hverandre

Loach og hans faste manusforfatter, Paul Laverty, gir oss et trist bilde av hvordan arbeiderklassefamilien, som forsøker å leve et anstendig liv, suges ned i kvikksand. Filmskaperne vrir tommeskruen til idet sønnen Sebastian og datteren Liza gjør opprør på hver sin måte fordi de hater at foreldrene ikke lenger har tid til dem.

For tre år siden vant Loach Gullpalmen i Cannes med dramaet Jeg, Daniel Blake som viste hvilken utmattende – for ikke å si absurd – behandling syke og arbeidsløse blir utsatt for i det britiske Nav fordi politikerne vil ha ned tallet på borgere som mottar sosialytelser.

Også den filmen var skarp en systemkritikk idet filmskaperen hånet et britisk byråkrati som slår beina under velferdssamfunnet. Samtidig ble jeg sterkt grepet av enkemannen Daniel og alenemoren Katie som nesten bukker under.

Litt for pedagogisk

I Sorry we missed you synes jeg Laverty og Loach litt for ofte fletter inn scener, iallfall i starten, som skal lære oss noe om et fenomen, som da en innleid sjåfør kommer inn på pakkelageret og blir skjelt ut og sagt opp fordi han klager på oppdragsgiveren.

Men det å veksle mellom pedagogiske og følelsessterke scener er en krevende balansegang. 83 år gamle Loach skal fortsatt ha ros for standhaftig å stå opp for de svakeste i samfunnet. Sorry we missed you er en viktig film om hva som skjer i arbeidslivet når fagforeninger er bannlyst og enhver må bli sin egen lykkes smed.

Publisert i Vårt Land 31. oktober 2019

Fanget i det nye arbeidslivets kvikksand

Stadig flere arbeidstakere får jobb uten klassiske rettigheter. Sorry we missed you viser hvordan en britisk familie kvernes i stykker av slavelignende kontrakter.

**Stadig flere arbeidstakere får jobb uten klassiske rettigheter. Sorry we missed you viser hvordan en britisk familie kvernes i stykker av slavelignende kontrakter.**