Kristin Aalen

For voksne kan denne animasjonsfilmens sluttbudskap virke i overkant naiv. For barn og unge gir den en god innføring i Anne Franks liv og tragiske skjebne.

Det er lett å forstå engasjementet til den israelske filmskaperen Ari Folman: Foreldrene hans ble sendt til Auschwitz samme uke som Anne Frank og hennes familie. Men bare Folmans foreldre og Annes far overlevde Holocaust.

Da Otto Frank kom tilbake til Amsterdam, fant han datterens dagbok og fikk den utgitt. I dag er den kanskje verdens mest berømte fortelling om tanker og følelser til en jødisk tenåringsjente som bodde i skjul med familien for å unnslippe nazistenes utryddelsesplan.

Regissør Folman er best kjent for sin fantastiske animasjonsfilm Vals med Bashir (2008) der han iscenesatte minner fra israelernes dødbringende invasjon i Libanon i 1982.

Når han nå tar tak i Anne Frank-fortellingen, er ambisjonen hans stor – kanskje litt for stor.

Folman peker på at Amsterdam har opphøyet Anne Frank til et ikon og innredet de hemmelige loftsrommene der familien gjemte seg, til museum. Et teater, et bibliotek og en bro har også fått navn etter henne. Men, spør filmskaperen, er minnet om henne redusert til en kommersiell vare uten av de humanistiske idealene i historien etterleves av oss? Hva gjør vi med vår tids illegale flyktninger?

For barn – og voksne

Til barn som ennå ikke kjenner historien om hva Nazi-Tyskland gjorde med jødene, forteller regissøren om søstrene Franks tragiske skjebne. Videre vil han til voksne seere (antar jeg) formidle at vestlige land har glemt å etterleve budskapet i Anne Franks dagbok: At flyktninger som lever i skjul, trenger hjelp og støtte for å overleve.

Det er altså svære tankesprang å ta inn i én og samme film.

Når det er sagt, har Folman valgt et godt fortellergrep: Den visuelle gjenopplivingen av Kitty, fantasivenninnen som Anne skrev til i dagboken sin.

*Mørkhårede Anne forteller hvilke gutter som var forelsket i henne før krigen. (Foto: Arthaus)*

I filmens åpningsscene slår lynet ned en stormfylt natt i Anne Frank-museet i Amsterdam. Glassmonteren som dagboken er utstilt i, knuses og vips – opp av bokstavene og blekket stiger en rødhåret jente. Animasjonsformen gjør det mulig at kinogjengeren kan se Kitty, den unge forfatterens alter ego. I samtale med mørkhårede Anne får vi vite hvilke gutter som var forelsket i henne før krigen. Her er fargeskalaen lyseblå og rosa, men vris over i mørkere rødt, grønt og brunt når det handler om hvordan familien gjemte seg i leiligheten i årene 1942-1944. Svart og blodrødt dominerer i skremmende scener der nazistene jaktet på jøder med glefsende hunder for å sende dem østover til tilintetgjørelse.

Kitty, som er et slags spøkelse, blir filmens fortellerfigur i nåtid. Hun er like uvitende om Anne og søsteren Margots skjebne som mange barn i kinosalen vil være. Kitty opphørte jo å eksistere da Anne sluttet å skrive 1. august 1944, kort før deportasjonen til Auschwitz. Folmans manusidé er at Kitty derfor ikke vet at søstrene Frank ble sendt til leiren Bergen-Belsen der de døde i februar 1945.

Å finne svaret på filmtittelen Hvor er Anne Frank blir dels en vond beretning der nazi-soldatene marsjerer i gatene som gjenferd med dødningemasker, dels en gripende avslutning der Kitty finner Anne og Margots gravstein på et jorde. Det er godt løst og mulig å ta inn for barn fra ni år og oppover.

Nåtidsplanet

Løsningene på nåtidsplanet – lagt ett år fram i tid – reiser derimot innvendinger. Det kjennes litt utenpåklistret at den eneste som kan se fantasifosteret Kitty er Peter, en jevnaldrende gutt som opererer som lommetyv i Anne Frank-museet. Gutten har samme navn som sønnen i familien som gjemte seg sammen med Frank-familien.

Men ok, romansen mellom Kitty og Peter frir til et ungt publikum og lar regissøren uttrykke et vell av følelser – forelskelse, håp, angst, fortvilelse og sorg – i jakten på Annes skjebne.

Videre lar Folman Kitty bli kjent med Awa, et flyktningbarn fra Mali som bor i skjul i Amsterdam. Familien hennes risikerer å bli sendt ut av Nederland hvis politiet finner dem. Brått forstår Kitty at byen er full av illegale flyktninger som risikerer å bli deportert.

*Anne Franks rødhårede fantasivenninne Kitty ber Amsterdam ta imot flyktninger. (Foto: Arthaus)*

Jeg tror ikke regissøren mener at det er likhetstegn mellom nazistenes utryddelsesplan for jødene og vår tids myndigheter som sender asylsøkere tilbake til sine hjemland. Men han mener at budskapet fra Frank-familiens skjebne er at «hver sjel vi tar imot, berger vi trolig livet til». Vi kan ikke opphøye Anne Frank til et guddommelig ikon og samtidig unnlate å redde flyktningers liv.

Dette velmenende budskapet løses i filmen på en måte som for barn vil fungere som «en lykkelig slutt». For mange voksne blir svaret for enkelt. Tenk på palestinere som Israel lar forkomme i Gaza. Eller asylsøkere fra Afghanistan som Norge sender tilbake. For ikke å snakke om de som nå flykter over Middelhavet og den engelske kanal, men drukner, returneres eller må leve et liv i skjul og elendighet.

Jeg skulle ønske at Folmans humanistiske visjon hadde seiret. Dessverre er den fjern fra de politiske realiteter som råder i Europa for øyeblikket.

Publisert på vl.no 21. november 2022

Anne Franks skjebne som visjon for vår tid

For voksne kan denne animasjonsfilmens sluttbudskap virke i overkant naiv. For barn og unge gir den en god innføring i Anne Franks liv og tragiske skjebne.