Haha, humrehumre, øhh, hæh?!

Kristin Aalen Alle foto: Stig Håvard Dirdal, Rogaland teater

NERDENE
Terningkast: 4

Det foldes ut et knippe humorformer på Rogaland teaters hovedscene. De møtes med et spekter av reaksjoner, ikke bare gapskratt. 

Å få en stor forsamling til å le samtidig og av alt er en utfordring, ganske enkelt fordi tull og tøys treffer så forskjellig hos ulike mennesker.
Alle foto: Stig Håvard Dirdal, Rogaland teater

Hvor mange ganger har ikke kommentaren «humor er vanskelig» falt hjemme i stua når tv-komikere forsøker å være morsomme. Noe lykkes, noe lykkes ikke. 

Sånn er det også på teaterscenen med «Nerder», skrevet og regissert av Christian Eriksen og framført av sju skuespillere og en musiker. 

Den beste er Eriksen selv. Han har en formidabel evne til å bruke stemme og kroppsspråk slik at han blir lattervekkende rar. Haha! er reaksjonen i salen når han sier «Ka va det nå?» som om han ikke skjønner hvorfor vi ler idet han kaller sitt stylofonorkester for SSO. 

Eller når han parodierer countryartisten Kenny Rogers og klukker som en høne. Kostelig. 

Dessverre er Christian Eriksen litt for beskjeden til å dytte fram seg selv. Men det er deg vi vil se mer av, Christian! mener anmelder Kristin Aalen.

Dessverre er Eriksen litt for beskjeden til å dytte fram seg selv. Men det er deg vi vil se mer av, Christian! 

Manusforfatteren har laget en rammefortelling å hekte humorstuntene på. Ikke ustyrtelig morsom, men grei nok for å gi struktur til forestillingen: FN har bedt en gruppe rogalandsforskere - nerdene - om å teste tradisjonsrike humorformer og se hvor mye latter de vekker. Forskningsresultatet skal legges i en forgylt kasse merket «Verdensbanken for humor» som skal sendes til Svalbard. Humrehumre. 

Slik kan Eriksen introdusere tørre vitser, en sexfiksert farse, en satire over en politisk debatt om flyktningekrisen, en tragikomisk sketsj, alternativ humor, parodi, situasjonskomikk, ordspill, slapstickhumor og ironi. 

Resultatet er ujevnt. Min - og publikums - respons veksler fra haha, humrehumre, øhh til hæh?! 

Det humres av farsen der oljerikingen Drittbært McBongofuck (Espen Hana) løper inn og ut av dører for å holde kone og elskerinne fra hverandre og samtidig lande en kontrakt med frøken Orkla Statoilsen mens oljeprisen ennå er på topp. Vi gapskratter da denne (oljeprisen altså), personifisert i Roar Kjølv Jenssens gullkledde legeme, faller pladask, hvorpå det viftes med store, røde tall og en like rød bunnlinje opp av scenegolvets luke.

Farsen er forestillingens lengste nummer og går etter hvert litt på tomgang. Øhh, sukker noen da Drittbærts sæd i elskerinnens hånd omtales som tapetlim. Haha, ler vi likevel da forskeren Kamilla (Kamilla Grønnli Hartvig) hevder at 13 prosent blant publikum ikke smilte fordi man lurte på om slikt sexprat egner seg på en statsstøttet institusjonsteaterscene. 

Haha, skratter vi høylytt da Nina Ellen Ødegård tøfler inn i stua som ytterst sliten dame.

Haha, skratter vi enda høyere da Nina Ellen Ødegård tøfler inn i stua som ytterst sliten dame. Med verdens sløveste stemme og tungsindige blikk snakker hun - katteeier, må vite - i telefonen med sin venninne, hundeeieren. Tragikomedien blir fullkommen da hun gir til beste historien om hvordan hennes mann omkom da han skulle måke snø på taket. Offda, sier Nina Ellen på ustyrtelig komisk vis. 

Hæh?! tenker jeg da Roar Kjølv Jenssen som «humorepat» forsøker seg på alternativ humor med en for lang introduksjon for å vri om på en tomatvits. Men premierepublikummet er av det vennlige slaget og ler av poenget da det omsider kommer. 

Hæh?! er også min reaksjon da sjangeren ironi illustreres med Even Stormoen utkledd som bie og Grønnli Hartvig som blomst. Det avføder humring, men hvor er ironien? 

Å få en stor forsamling til å le samtidig og av alt er en utfordring, ganske enkelt fordi tull og tøys treffer så forskjellig hos ulike mennesker. Dette blir utmerket illustrert av Stormoen som oppdager at parodiene hans faller døde til jorden fordi yngre folk ikke husker hvem Einar Rose, Rolf Berntzen og Francis Bull var. 

Selvfølgelig er det for mye å kreve at alt skal være like morsomt hele tiden. Så når jeg fryder meg over Eriksens elegante verbale timing («hekkans wikipedia!»), kan andre kose seg med ordspill rundt elg. 

Nerdene
Regi/manus: Christian Eriksen. 
Teaterhallen, Rogaland Teater. 
Med: Christian Eriksen, Even Stormoen, Espen Hana, Marianne Holter, Nina Ell en Ødegård, Kamilla Grønnli Hartvig, Roar Kjølv Jenssen. 
Scenografi/kostyme: Terese Arildsdatter Riis. 
Musikk/lyd: Christian Eriksen og Vidar Schanche. 
Lys: Haakon Espeland. 
Masker: Jill Tonje Holter. 

Publisert i Stavanger Aftenblad 5. september 2016.