En familie kvernet av historiens tannhjul

Kristin Aalen

- Jeg er stolt over å skrive en bok som handler om noe mer enn for og mot hijab. Det finnes mange mennesker som befinner seg mellom ulike identiteter, sier forfatter Ivo de Figueiredo. 

 Ivo de Figueiredo er sønn av en inder oppvokst på Zanzibar og en norsk kvinne fra Bamble i Telemark. Nå har han skrevet sagaen om en familie som utvandret fra Goa i India.

Ivo de Figueiredo er sønn av en inder oppvokst på Zanzibar og en norsk kvinne fra Bamble i Telemark. Nå har han skrevet sagaen om en familie som utvandret fra Goa i India.

Intervjuet fant sted på Sølvberget kulturhus i Stavanger 10. november 2016. Link til podcast finner du nederst på siden.

- Du hadde rukket å gjøre mye i livet ditt: Vinne Brageprisen for din Hjort-biografi, gi ut en to-binds Ibsen-biografi samt skrive mye om rettsoppgjøret etter krigen. Altså, du var blitt en meget respektert sakprosaforfatter innenfor et vell av emner. Så ble du 45 år. Hva skjedde?

Midtlivskrise

- Jeg gikk meg vill, ble skilt og havnet i en midtlivskrise. Det var ikke moro, jeg var i indre oppløsning og begynte å stille slike spørsmål som man ikke gidder som ung: Hvor ble det av livet mitt, håret mitt, faren min, han som ikke er fra Norge? Forholdet til ham hadde jeg satt helt på vent.

Slik startet de Figueiredo en reise til fire kontinenter for å nøste opp 500 års slektshistorie.

- Jeg åpnet en kottdør og plutselig ramlet en hel verden ut som svar på mine spørsmål: Hvorfor ble faren min dette monsteret i min barndom? Hva plaget ham, hva savnet han? Jeg opplevde en merkelig identifikasjon med hans oppløsning. Men hvorfor gikk det ham så dårlig?

Historiens tannhjul

- På forsiden av «En fremmed ved mitt bord» ser vi bildet av deg som en leende gutt med krøllet hår, holdt av en mann vi etter hvert skjønner er faren din. Under står det Familiefortelling, ikke roman. Hvorfor?

IMG_0615.jpg

- Fra side 1 i boka handler det om meg som forsøker å forstå faren min, bare at veien fører meg så mange rare steder. Jeg skriver litterær sakprosa. Som historiker er jeg interessert i de store tannhjulene i historien, det som presser mennesker ut av sine egne identiteter.

Boka rommer et voldsomt spenn. Se for deg verdenskartet i barndommens klasserom: I Asia ligger Goa på Indias vestkyst. Med monsunvinden seiler man over Det indiske hav til østkysten av Afrika og øya Zanzibar utenfor Tanzania. Mot nord ligger Europa med England og Norge. Videre over Atlanterhavet kommer man til Boston i USA. 

- Men hvorfor 500 år - hvor starter egentlig familien de Figueiredo?

- Hvor starter noe som helst? Ett sted måtte jeg gripe trådene selv om de sprer seg over store avstander. 

Goaneserne

Som et preludium starter de Figueiredo med Vasco da Gama som kom til Indias vestkyst. Der erobret portugiserne et lite område, Goa.

- Målet var å sikre sjøveier for den utrolig lukrative krydderhandelen. Pepper var verdt sin vekt i gull. I 15- og 1600-tallets Goa bygger portugiserne et praktfullt, barokt sted, en indisk variant av Roma, som et slags eventyrsted. 

I den lille kystkolonien ble goaneserne tjenerskap for portugiserne. Dette var indere som konverterte til katolisismen, ikke bare lavkastene, men også brahminene. 

- Katolske brahminer lyder selvmotsigende, men mitt folk skapte en blandingskultur der de gikk med dress og var europeiske i tankene, men like brune som inderne alltid har vært.

 De kvernende tannhjulene gjorde Ivos far statsløs på 1960-tallet da kolonimaktene måtte gi opp sine territorier i India og Afrika.

De kvernende tannhjulene gjorde Ivos far statsløs på 1960-tallet da kolonimaktene måtte gi opp sine territorier i India og Afrika.

Emigrerte til Afrika

Så setter historiens tannhjul i gang å svive. Familien de Figueiredo reiser vestover. 

- På slutten av 1800-tallet starter de kultiverte goaneserne en emigrasjonsbølge. Min oldefar utvandrer til Pemba, en arabisk øy nord for Zanzibar. Der blir han sultanens postmester i Chake Chake. 

Etter hver havner oldefaren på Zanzibar med sine mange barn. 

- Der fikk min farfar, Michael Joseph, ni barn, blant dem min far. Etter hvert som det britiske kolonialveldet bryter sammen etter 2. verdenskrig, flyttet de til Nairobi i Kenya. Det blir det siste stedet de bor før alt begynner å rakne. 

Butlerbyråkrater

- Din far, med den fantastiske navnerekken Xavier Hugo Ian Peter de Figueiredo, vokste opp på Zanzibar, i en rasemessige lagkake, skriver du. Hvordan?

- Britene, koloniherrene, var øverst, de brune inderne midt i og de svarte nederst. Jeg kaller goaneserne for butlerbyråkrater fordi de ble barnepiker, musikere og lydige funksjonærer i det britiske systemet.

- I den labyrintaktige byen Stonetown på Zanzibar bor faren din i sine første 13 leveår. Du kaller ham konge av kolonien. Hvordan da?

- Tantene mine i Boston sier om faren min at han hadde full kontroll da de vokste opp på Zanzibar. «He was king, but later he was really hurt.» Det skulle bli mysteriet mitt: Min far var jo ikke konge da jeg kjente ham hjemme i Langesund i Telemark. Men ett sted i verden har han altså vært sterk. Og et sted på veien sluttet han å være konge. Hva skjedde? spør jeg.

Glassklokkelandet

- Du beskriver kolonitilværelsen på Zanzibar og i Nairobi som glassklokkelandet. Hvorfor?

- Xavier vokste opp som en karismatisk og suveren karakter i en verden der man underordnet seg. Han var et imperiemenneske. Det høres pompøst ut, men er faktisk tett innpå vår tid. 

- På Zanzibar, men også i Tanzania og Kenya levde man som under en glassklokke. Alle så hverandre - hinduene, muslimene, zoroastrene og mange flere - men de levde likevel i «parallel societies» uten integrering. De var høflige og ga hverandre gaver til jul og id. Det var en fredfull tilværelse fordi det lå et lokk over av britisk kontroll.

- Men når begynner det å rakne for faren din?

- 19 år gammel fikk han stipend for å dra til England og studere til å bli ingeniør. Tantene mine husker avskjeden med ham på stasjonen. De sto på perrongen og gråt, de hadde jo levd tett sammen hele livet og fryktet at de aldri ville få se ham igjen. Men han var full av overmot og begynte å danse og gjøre ablegøyer.

Virkeligheten i England skulle bli hans første møte med rasismen.

Gjennomrasistisk

- Hva skapte raseriet i faren din?

- Han som neppe opplevde rasisme som barn og ungdom, møtte i årene 1958-1962 et gjennomført rasesegregert samfunn i England. Churchill sa «keep Britain white». Min far kom ut av den koloniale glassklokken og oppdaget at alle grenser var flytende, også de moralske.

Det postkoloniale sjokket som Xavier fikk, er også beskrevet av forfattere som Salman Rushdie, V.S. Naipaul og J.M. Coetzee. 

- For første gang oppdager han at han er brun. At det var tøffe år for ham, ser jeg av brevene han sendte moren min. Hun blir hans reddende engel. 

Kolonimaktenes fall

Igjen driver historiens tannhjul individene videre. I de årene Xavier studerer i Kingston upon Thames utenfor London, forsvinner hjemlandene til familien de Figueiredo. Portugiserne må oppgi Goa til inderne, britene tvinges til å overlate Zanzibar og Kenya til svarte makthavere.

- Plutselig hørte ikke goaneserne hjemme noe sted. Da det øverste hvite laget i lagkaken forsvant, ble inderne i Øst-Afrika gjenstand for afrikanernes harme. 

Dermed visste ikke faren hans hvor han skulle ta veien da han var ferdig utdannet i England i 1962.

- De kvernende tannhjulene hadde gjort ham statsløs. Riktignok sto det i passet at han var en «British protected person», men et slikt dokument var ikke verdt noe. Redningen ble å dra til Bamble i Norge og gifte seg med hun som skulle bli moren min.

En norsk au pair

- Men hvordan havnet Marit Walle, en kvinne født og oppvokst i Telemark, i din fars liv?

- Hun var født i 1941, datter av en treskjærer og kunstner, og definitivt ikke katolikk. Hennes utålmodighet var for sterk, hun måtte bort fra granskauen og det stillestående livet. 

- Hvilke tannhjul formet henne? Hvis hun hadde vært født 10 år før, ville hun ikke reist til utlandet. 10 år senere ville hun havnet på høyskole eller universitet. Men for kvinner født på 1940-tallet var friheten å bli au pair. Dermed oppstår dette underlige treffpunktet: En kulturradikal jente møter en konservativ goaneser. 

- Hvor da?

- Jeg måtte jo lete opp et historisk rom. Det fant jeg i 2. etasje i The Swan pub i Kingston der man holdt International Club. Mens imperiet var i oppløsning, kom ressurssterke emigranter av alle rasemessige nyanser for å studere i England. De traff aldri engelske kvinner, nei da, man traff skandinaviske jenter. Der er det historiske rommet. 

Ble voldelig

Så går tida. Xavier og Marit ble gift i Porsgrunn og fikk tre sønner, hvorav Ivo ble nr. 2. 

- Den arven de hver for seg bar på, gikk likevel ikke sammen.

- Hvorfor ikke?

- Det er rart, for han fikk et godt møte med Norge. Mor sier at det ikke var vanskelig å ha med en inder til Bamble den gang. I Porsgrunn fant far en katolsk, flerkulturell kirke som ble et hjem. 

- Men likevel gikk det galt. Han ble voldelig, et stort monster, det går over styr. Raseriet tok ikke slutt, og vi barna fikk høre de evige bebreidelsene. Han hadde lært seg norsk, men snakket engelsk når han ble sint. Vi svarte på norsk for å beskytte oss mot ham. Noen traumatiske opplevelser gjorde at jeg 13 år gammel stengte ham ute av hjerte og sinn.

 Ivo de Figueiredo ble intervjuet av Kristin Aalen i to arrangementer på Sølvberget 10. november 2016.

Ivo de Figueiredo ble intervjuet av Kristin Aalen i to arrangementer på Sølvberget 10. november 2016.

Ikke fange et menneske

I dag bor Xavier i Spania og er dement. Etter noen opprivende gjensyn, som Ivo beskriver i boka, har han i dag kommet til en avklaring med faren. Sønnene besøker ham nå jevnlig.

- Jeg har fått en slags forsoning. Jeg er ikke psykolog og vil ikke gi inntrykk av å ha fanget et menneskes indre. Jeg er redd for den definisjonsmakta jeg har. Mitt ideal er å skrive slik at det er åpent at dette mennesket kan ha et annet liv. 

- Hvordan vil du summere opp det du har funnet?

- Min far hadde et umettelig behov for selvbekreftelse som endte med en krise og nederlag i England. Dessverre var han i utakt med tidsånden. Min mor hørte til de siste kvinnene som var født til å gifte seg og de første til å skille seg. Etter å ha tatt seg av den fortapte inderen og det ikke gikk så greit, sivet feministiske perspektiver inn. Hun var aktiv i kulturlivet og meldte seg inn i Arbeiderpartiet i 1975. I 1977 ble hun skilt.

- Hvorfor skrev du ikke dette som en roman?

- Det er ikke noe galt med romaner, men det er historie jeg vil skrive. Om hvordan det portugisiske og britiske imperiet hadde sin innvirkning på min families liv. Jeg er stolt over å ha skrevet en bok som er noe mer enn for og mot hijab. Det finnes mange mennesker som lever mellom ulike identiteter. I dag vet jeg at jeg selv er en av dem.

 

Hvem: Ivo de Figueiredo, født 1966.
Hva: Historiker og biograf.
Nå: Ble brageprisnominert i kategorien sakprosa for familiefortellingen «En fremmed ved mitt bord».
Tidligere: Har skrevet om Nasjonal Samling og rettsoppgjøret etter krigen. Fikk Brageprisen for biografien om høyesterettsadvokat Johan Bernhard Hjort. Har skrevet en to-binds biografi om Henrik Ibsen.

 

Kristin Aalen