Norsk drama vant i Thessaloniki

Kristin Aalen

Barn av Dag Johan Haugerud vant den internasjonale konkurranse på filmfestivalen i Thessaloniki nylig.

Fipresci-juryen i Thessaloniki: Hauvick Habechian fra Libanon, til venstre, Dimitris Bampas fra Hellas, til høyre, og Kristin Aalen fra Norge i midten.

– Hvis denne filmen hadde vært laget i Libanon, ville den bare vart i 15 minutter. Hadde et barn blitt drept, ville alle i lokalmiljøet begynt å krangle for så å ta livet av hverandre, utbrøt filmkritiker Hauvick Habechian fra Libanon.

Han kom rørt tilbake fra visningen av Dag Johan Haugeruds film Barn og mente at den handler om toleranse mellom mennesker med ulikt politisk ståsted, forskjellig alder og ulik bakgrunn.

Nå var det ikke opplagt at den internasjonale filmkritikerjuryen fra Fipresci ville gi årets pris til Beware of the Children (Barn). Konkurransen mellom 14 spillefilmer fra hele verden var hard ettersom kvaliteten var høy.

Hvorfor Barn likevel gikk av med seieren, skal jeg komme tilbake til.

Wet Season

Et av de beste dramaene var Wet Season med manus og regi av Anthony Chen fra Singapore. Han har laget en rørende skildring av en tvers igjennom pliktoppfyllende lærer, Ling (utsøkt spilt av Yann Yann Yeo), som i mangel på kjærlighet fra ektemannen Andrew dras mot en av sine unge elever.

Privattimer i kinesisk gjør at eleven Weilun (Jia Ler Koh) dras mot lærer Ling (Yann Yann Yeo).

Regissøren lykkes med å vri tommeskruen til rundt Lings liv. I åtte år har hun forgjeves forsøkt å bli gravid ved hjelp av kunstig befruktning med ektemannens sæd. Andrew er nå så lei at han ser seg om etter en annen partner og lar Ling slite alene med å pleie faren hans.

I denne følelsesmessige ørkenvandringen slår monsunregnet inn i Singapore og skaper et klima for tiltrekning mellom lærer og elev, skildret på en betagende måte.

Rialto

I Rialto, med tittel fra en bydel i Dublin, blir det intim nærkontakt mellom den middelaldrende familiefaren Colm og en 19 år gammel mann, Jay.

Til tross for at Colm er godt gift med sin Claire som han har to barn med, velter nattsiden fram i ham. Han dras mot å ha sex med unge Jay som helt siden 14-årsalderen har skaffet penger ved å selge kroppen sin.

Man tror først at den skotskfødte regissøren Peter Mackie Burns vil la Jay forbli en sleip fyr som presser og truer Colm ved hjelp av forholdet deres. Det interessante er at de to blir venner og har samtaler om livet vel så mye som å ha sex på hotellrommet de leier for noen timer. Blant annet snakker de om at de hater sine fedre som var fulle av løgn og alkohol.

Et vennskap utvikler seg mellom Colm (Tom Vaughan-Lawlor) og 19 år gamle Jay (Tom Glynn-Carney) skjønt det starter som et kjøp av sex.

– Jeg vil ikke være som ham, jeg vil være et godt menneske, utbryter Jay og vugger sin nyfødte baby en dag Colm besøker ham hjemme.

Skuespiller Tom Vaughan-Lawlor gjør en meget overbevisende rolletolkning av Colm som mister jobben på havnelageret, tar til å drikke og får et stadig mer anstrengt forhold til sin tenåringssønn. Etter et dramatisk klimaks ender regissøren likevel på en strime av håp.

Lillian

Fipresci-juryen fikk også sterke inntrykk fra Lillian av den østerrikske regissøren Andreas Horvath. Han har skrevet et manus over skjebnen til Lillian Alling, en kaukasisk kvinne som prøvde lykken i USA. Idet visumet hennes går ut og hun avvises av de som kan hyre henne til å spille i pornofilmer, tar hun beina fatt og bestemmer seg for å gå tvers gjennom det amerikanske kontinentet, fra New York til Alaska, for så å ta seg over Bering-stredet og tilbake til Russland.

Skuespiller Patrycja Planik har ikke mange replikker i den vel to timer lange filmen der hun vandrer langs high ways og fyker ut og inn av sjapper for å naske mat, klær og ting hun trenger for å klare seg.

Lillian Alling (Patrycja Planik) fra Kaukasus har strandet på USAs østkyst og vil gå gjennom kontinentet for å komme tilbake til Russland.

Langsomt oppdager man at regissøren også har en annen «hovedperson» i tankene, nemlig det USA som kvinnen går gjennom: Forfalne småbyer, nedlagte fabrikker, kort sagt det Amerika som Trump sier han vil gjøre stort igjen. Jo lenger vest- og nordover Lillian kommer, desto mer ugjestmild blir naturen og risikoen større for en kvinne på alenegang.

Likevel Barn

Dette er bare noen av et knippe gode filmer som Thessalonikis dyktige filmplukkere hadde valgt ut til sin konkurranse.

I tillegg fikk vi se to filmer fra Peru, den dypt rørende Songs without a name om indianerkvinner som ble frastjålet nyfødte barn på 1980-tallet, og den dramatiske Monos om unge mennesker som blir ødelagt av å slåss i en geriljagruppe. Fra Spania kom den tankevekkende The Thief´s Daughter (enslig ung mor strever med å forholde seg til sin upålitelige far), og Fire will come (en mann vender tilbake til bygda etter å ha sonet en dom for ildspåsettelse). Dessuten den tenksomme The Fever fra Brasil, det psykologiske dramaet Swallow fra USA; Zizotek, Cosmic Candy og Defunct som på hver sin måte tar pulsen på dagens Hellas, samt den belgiske komedien Patrick med handling fra en nudistcampingplass.

Samlet sett var det en usedvanlig god internasjonal konkurranse, noe som slett ikke er en selvfølge, selv ikke på anerkjente festivaler.

Så annerledes

Hvorfor vant da Barn? Rett og slett fordi den er så annerledes. Haugerud følger ikke et sedvanlig dramaturgisk skjema som bygger opp spenning og eksploderer i et klimaks, men iscenesetter en rekke samtaler mellom mennesker som forsøker å takle at en elev har dødd i skolegården.

Liv (Henriette Stenstrup) er rektor på skolen der en gutt nylig har dødd i skolegården. Det fører til store diskusjoner om skyld og årsaksforhold.

Det er blitt et tankevekkende drama om å tåle hverandres forskjellighet, enten det gjelder partipolitisk ståsted eller seksuell legning.

Men er ikke Barn for lang med sine 2 timer og 37 minutter? Det går det an å mene. Likevel kan det sies å være en kvalitet ved Haugeruds film at han tar seg god tid til å la oss bli kjent med personene og høre dem snakke om helt hverdagslige ting.

Og som flere filmelskere i Thessaloniki kommenterte: De hadde aldri før sett en film der det å være homofil ikke er et hovedtema, bare en selvfølgelig ting man kan være slik Dag Johan Haugerud fletter det inn i sin handling.

Det er bare å gratulere den norske filmskaperen.

Filmfestival

Hvor: Den 60. internasjonale filmfestivalen i Thessaloniki

Når: 1.-10. november 2019

Hva: Internasjonal konkurranse

Vinner av Fipresci-prisen: Barn av Dag Johan Haugerud

Noen konkurrenter: Rialto (Irland), Wet Season (Singapore), Songs without a name (Peru), Lillian (Østerrike), Swallow (USA).

Fipresci: Fédération internationale de la presse cinématographique eller International Federation of Film Critics. Ble dannet i Paris i 1930, og er en sammenslutning av nasjonale forbund for filmkritikere og -journalister fra hele verden.