Herlig tragikomikk om far, datter og livets mening
Kristin Aalen
MIN PAPPA TONI ERDMANN
Terningkast: 5
Ingen liker å avsløre strevet med å være et lykkelig menneske. ”Min pappa Toni Erdmann” er en filmperle som skildrer de vonde følelsene på overrumplende vis.
Konsulenten Ines (Sandra Hüller), på jobb i Romania, får seg en skikkelig overraskelse.
Endelig, her er den, filmen som vekket slik begeistring og ble en snakkis på filmfestivalen i Cannes i mai, dog – til manges overraskelse - uten å høste en eneste pris. Det siste kan skyldes at det tyske dramaet krever sin tålmodige seer (2 timer og 42 minutter).
Men holder du distansen ut, belønnes du med noen uforglemmelige scener. Jeg sier ikke mer enn at årets morsomste nakenscene samt rareste kostyme dukker opp, i tett rekkefølge.
Far og voksen datter
Våre familierelasjoner er så viktige - og til tider så vanskelige - at temaet selvfølgelig ikke er nytt i film, men snarere en gjenganger. Et eksempel fra i fjor er Joachim Triers ”Louder than Bombs” der en far strever med å komme på skikkelig talefot med sin tenåringssønn.
Sjeldnere tar regissører tak i følelsene til foreldre og deres voksne barn som har flyttet hjemmefra. Nettopp her setter regissør Maren Ade inn støtet med sin tragikomiske historie om pappa Winfried og datteren Ines.
Winfried? spør du. Ja, det er det Toni Erdmann egentlig heter. Hør bare.
Winfried blir Toni
Se for deg den skilte og aldrende musikklæreren Winfried som mister sin siste pianoelev og - enda verre - sin elskede hund. Kontakten med den alltid mobilsnakkende datteren Ines er dessuten så dårlig at faren for spøk sier at han har skaffet seg en surrogatdatter ved navn Inge. ”Så da slipper jeg å ringe på bursdagen din?” svarer Ines surt, ute av stand til å le av farens humor.
Winfried forvandler seg til konsulenten Toni Erdmann (Peter Simonischek).
Snart drar den noe-og-60-årige Winfried til Bucuresti for å overraske datteren der hun arbeider for et internasjonalt konsulentfirma. Jobben består i å nedbemanne bedrifter, og hun strever beinhardt for å holde tritt med sjefenes forventninger.
Det første sannhetens øyeblikk inntreffer da Winfried skjønner at Ines slett ikke er så lykkelig som hun gir inntrykk av. Så presset er datteren i jobben at hun slett ikke har tid til hans besøk.
Det er da Winfried griper til sin sprø evne til å leke klovn. Han kaller seg konsulent Toni Erdmann, ifører seg parykker og falske tenner og blande seg inn i datterens samtaler med forretningspartnere så vel som venninner.
Pinlig moro
Jeg har aldri klart å le så veldig av løstenner, men regissør Maren Ade får meg utrolig nok med på notene. Hun balanserer på en knivsegg mellom det plumpe og det urkomiske hver gang faren forstyrrer datterens representasjonsoppgaver på pinligste vis. Regissøren har skapt et knippe såre, men også ustyrtelig morsomme scener der far og datter kommer i klinsj med hverandre. Skuespillerne Sandra Hüller (Ines) og Peter Simonischek (Winfried/Toni) gjør strålende rolleprestasjoner.
Fanget! Pappa Toni binder sin datter Ines til seg.
Samtidig har Tonis merkelige oppførsel en annen funksjon, nemlig å slå hull i den liksom-vellykkede fasaden til det globale konsulentselskapet som Ines nærmest er en slave for. For om Winfried er et dypt ensomt menneske, er sannelig Ines det også, der hun har blitt en sliten brikke for en arbeidsgiver som aldri blir helt fornøyd.
En intim scene mellom Ines og en kollega er et hjerteskjærende uttrykk for at heller ikke seksuelt har hun funnet et menneske som kan gi henne nærhet og varme.
The Greatest Love of All
En god ting med Maren Ades egenskrevne manus er at hun ikke dytter på oss noen fasitsvar om hva som gjør oss lykkelige og hva som er meningen med vårt jordiske strev. I stedet lar hun noen viktige spørsmål stige fram fra dialogene og i de mer og mer desperate scenene.
Heldigvis får også Ines seg en øyeåpner etter forviklingene satt i stand av farens alter ego. I et slags sannhetens øyeblikk våger hun endelig å synge med – rett nok ganske falskt – idet faren spiller Whitney Houstons slager ”The Greatest Love of All”.
Scenen rommer mange tolkningsmuligheter (også ironiske) da det i teksten heter “no matter what they take from me / They can't take away my dignity”, men også at “Learning to love yourself / It is the greatest love of all”. Kanskje den sammenbitte Ines kan lære å bli litt glad i seg selv. Først da er det håp om at hun vil klare å bruke tid på å bry seg om sin egen far.
Det er blitt en herlig, overrumplende film!
Min pappa Toni Erdmann
Drama / Komedie
Regi/manus: Maren Ade.
Med: Peter Simonischek, Sandra Hüller, Michaevl Wittenborn, Thomas Loibl med flere.
Tyskland 2016
2 timer 42 minutter.
Aldersgrense: 12 år