Balansert om livets brutale valg

Kristin Aalen

Terningkast: 5

Sjelden har jeg sett en så nyansert og betagende film om noe så vanskelig som senabort av et alvorlig sykt foster.

  Astrid Lorentz (Julia Jentsch) sørger etter å foretatt sitt livs vanskeligste valg. Her trøster hun seg sammen med sin førstefødte datter.

Astrid Lorentz (Julia Jentsch) sørger etter å foretatt sitt livs vanskeligste valg. Her trøster hun seg sammen med sin førstefødte datter.

Den tyske spillefilmen 24 uker går rett inn i vårens norske debatt om en DNA-test som kan brukes til å avdekke om fostre har alvorlige genfeil, deriblant Downs syndrom (trisomi 21). Fra mars i år tilbyr det offentlige testen til gravide over 38 år.

Den fiktive hovedpersonen i Anne Zohra Berracheds sterke film heter Astrid Lorentz. Hun er en populær standup-komiker som reiser rundt i tyske byer med sitt show. Stadig blir hun intervjuet i mediene og gjenkjent på gaten.

I åpningsscenen avslører hennes litt bulende mage at Lorentz er gravid, noe artisten selv fleiper med fra scenen.

Fra før har Astrid og hennes managermann Markus en 8-10 år gammel datter. Men latteren og den ubekymrede tonen i familien stilner da paret får vite at de venter en gutt med Downs syndrom. Dertil har Astrid fått vite at det i Tyskland ikke er noen øvre svangerskapsgrense for når man kan få abortere et foster med trisomi 21.

Moralsk valg

Brått blir livet forferdelig alvorlig. Det flotte med regissør Berrached er hun ikke tar lettvint på følelsene og tankene som Astrid og Markus må bearbeide. Handlingen følger paret fram til en endelig avgjørelse tvinger seg fram i 24. uke.

Gjennom en rekke svært godt regisserte scener forstår vi hvor uventet og krevende det moralske valget er. Astrid og Markus er ikke spesielt religiøse eller kristne, men de har en intuitiv opplevelse av at fosteret de kan bestemme over, er et lite menneskebarn.

  Vi ønsker   sterkt å få friske barn. Derfor blir presset så stort da Astrid får vite at hun bærer et foster med Downs syndrom og alvorlig hjertefeil. 

Vi ønsker sterkt å få friske barn. Derfor blir presset så stort da Astrid får vite at hun bærer et foster med Downs syndrom og alvorlig hjertefeil. 

Regissøren underbygger dette med å flette inn filmklipp der vi aner ferdige utviklede fingre og munnen til et barn som svever i fostervann. Det handler ikke om en celleklump som det er enkelt å skrape vekk.

Så grundig går Astrid og Markus fram i å finne ut av hva et barn med trisomi 21 vil kunne innebære at de oppsøker et senter for personer med Downs. Den flotte scenen bidrar til at de to bestemmer seg for å beholde fosteret, dog uten å ense at datteren deres blir skremt av å møte mennesker som virker så annerledes.  

Andres skepsis

Ni av 10 foreldre i Tyskland og Norge hadde på dette tidspunkt i svangerskapet for lengst valgt motsatt og avsluttet graviditeten. Og snart vrir regissøren tommeskruen til og presser Astrid og Markus hardt i deres avgjørelse.

Først skremmes de av reaksjoner og fordommer i nære omgivelser. Barnevakten er krystallklar: Downs-barn krever mer enn hun orker å hjelpe til med. De er rent ut ekle, synes hun, noe husets datter straks istemmer.

Snart begynner også Astrids mor, som har flyttet inn for å hjelpe dem, å reise tvil om de vil makte å leve med et utviklingshemmet barn.

Den tyngste stein til byrden kommer imidlertid fra legene som oppdager at fosteret har en så alvorlig hjertefeil at barnet må opereres flere ganger kort etter fødselen. Det er nesten uutholdelig for Astrid å forestille seg hva sønnen vil måtte gjennomgå.

Kvinnens valg

Når 24 uker er blitt så sterk, skyldes det regissørens evne til å fortelle gjennom episoder der følelsene farer opp og ned som i en løpsk berg-og-dal-bane-reise. Slik får Berrached fram hvilken tung belastning det er for blivende foreldre å veie for og imot i uke etter uke.

Skuespillerne Julia Jentsch og Bjarne Mädel gjør en formidabel innsats for å vise oss samholdet mellom Astrid og Markus da de første bestemmer seg for å beholde barnet, men også hvordan de glir følelsesmessig fra hverandre idet presset øker og Astrid bryter med deres opprinnelige beslutning.

  Skuespillerne Julia Jentsch og Bjarne Mädel gjør en formidabel innsats som Astrid Lorentz og hennes mann Markus.

Skuespillerne Julia Jentsch og Bjarne Mädel gjør en formidabel innsats som Astrid Lorentz og hennes mann Markus.

I noen hjerteskjærende scener må Markus innse at det er kvinnens rett å ta valget om en senabort. Smerten deres under inngrepet på sykehuset og det å ta farvel med den døde sønnen er nesten ikke til å holde ut å se, så vondt gjør det – for dem og for oss.

Astrid-effekten

Av og til skjer forunderlige sammentreff. Jeg så 24 uker samme dag som aftenpostenjournalist Frøydis Braathen fortalte i A-magasinet om sin 7 år gamle datter Astrid som har Downs og ble hjerteoperert 4,5 måned etter fødselen. Hun gir et nydelig bilde av et barn som lærer seg ting langsommere, men som er uhyre sosial og som har lært moren at ”det viktigste i livet er å ha mennesker du er glad i og å føle at du hører til”.

Skal da Braathens artikkel brukes til å slå ned på at den tyske filmen ender i senabort? Slett ikke. Berrached er så nyansert at hun lar Astrid Lorentz si i et radiointervju at det var både noe feil og noe rett med valget hun tok. Regissøren er klar på at ingen må fordømme en kvinne som velger vekk et foster. Bare den som står midt oppe i situasjonen, vet hvordan det kjennes.

Men i et Vårt land-intervju med Berrached i sommer reiste hun også spørsmålet om hvorfor så mange er redde for å få et barn med en funksjonshemming. Hvordan har samfunnet vårt blitt sånn? sa hun og etterlyste en tydeligere offentlig debatt rundt hva det vil si å ha et funksjonshemmet barn fordi det kan føre til at flere beholder barnet.

Filmen om den gravide Astrid leverer sterke premisser til en slik debatt, gjerne sammenholdt med Braathens artikkel om datteren Astrid.

Publisert i Vårt land 24. august 2017.

24 Uker

24 Wochen

Drama

Regi: Anne Zohra Berrached

Med: Julia Jentsch, Bjarne Mädel, Johanna Gastdorf, Emilia Piefke, Maria-Victoria Dragus

Tyskland 2016

1 time 42 minutter

Aldersgrense: 12 år

Kristin Aalen