Skrekken vi aldri kommer til å fatte
Kristin Aalen
Terningkast 5
Erik Poppes gjenskaping av 72 terrorfylte minutter på Utøya skaper blandede følelser. Men han lykkes i å formidle hvor grusomt ungdommene må ha opplevd det.
Erik Poppe viser oss forvirringen, fortvilelsen og dødsangsten som Kaja gjennomlever på Utøya, imponerende formidlet av skuespiller Andrea Berntzen.
Filmens viktigste setning er åpningsordene til den fiktive hovedpersonen, Kaja. Idet hun går gjennom skogen mot teltleiren på Utøya – før Anders Behring Breivik utkledd som politimann begynner sin onde gjerning der, men etter at han har sprengt bomben i Oslo – vender hun seg mot kamera og sier: «Dette kommer dere aldri til å forstå.»
Det er en genial dobbelthet i utsagnet, skrevet av manusforfatterne Siv Rajendram Eliassen og Anna Bache-Wiig. Først blir det en meta-kommentar til oss som ikke var til stede: Vi kommer aldri til å fatte det som snart skal spikre seg i kroppen og sinnet til disse ungdommene.
Så vender Kaja blikket vekk fra fotograf Martin Otterbecks kamera og snakker videre. Brått forstår vi at hun prater i mobiltelefon via øreledninger med moren som advarer henne om bombeanslaget i Oslo. «Jammen, mamma, vi er på en øy!» sier Kaja og mener at det er verdens tryggeste sted.
Hvilken makaber ironi, vet vi i ettertid.
To søstre
Manuset, som er skapt i tett dialog med flere overlevende fra Utøya, lykkes i å skildre forvirringen, fortvilelsen og dødsangsten som Kaja gjennomlever den neste timen, imponerende formidlet av skuespiller Andrea Berntzen.
En rød tråd blir hennes forhold til lillesøster Emilie. Kaja er litt oppgitt fordi Emilie er i dårlig humør og ikke trives helt på sommerleiren. «Vi skal jo grille i kveld og ha det hyggelig», forsikrer storesøsteren.
En drivende motor i fiksjonen blir Kajas ansvarsfølelse fordi lillesøsteren er i teltet da skytingen starter. Senere, da storesøsteren ligger gråtende i skogen, lover hun moren i en ny mobilsamtale at hun skal finne Emilie.
Ubehaget setter klørne i meg til nestsiste scene – nei, det er ikke sikkert at begge søstre vil unnslippe terroristens kuler.
Politisk refleksjon
Regissør Erik Poppe klarer på nennsomt vis å flette inn politiske refleksjoner uten at det blir tungt. Det skjer i en tidlig scene der et knippe ungdommer spiser vafler ved kiosken. Nyheten om bomben inni byen plager flere.
Gutten Issa (Sorosh Sadat) mumler nedtrykt «nå sier de sikkert at en muslim står bak». «Ingen av oss har sagt det», svarer en annen. En etnisk norsk jente vil reise hjem, mens optimisten Petter minner om hvor bra de skal ha det senere på kvelden. Magnus fra Stavanger (Aleksander Holme) er derimot mer interessert i å treffe jenter enn å lære om krig og fred i verden.
Så smeller det. «Er det fyrverkeri?» undrer en. «Nei, det er geværskudd, jeg husker lyden fra hjemlandet mitt», svarer Issa.
Da de like etterpå ligger vettskremte i skolestua, går det opp for dem at Issa har rett. Men hvem skyter?
Subjektivt perspektiv
Resten av filmens 72 minutter følger Kajas flukt i skogen og opphold flere steder før hun ender på stranden under en stupbratt klippe. Underveis løper ungdommer desperat mellom trærne og i vannkanten mens skudd og skrik lyder rundt dem. Filmen skaper en sanntidsopplevelse i og med at Otterbechs håndholdte kamera synes å ha skutt filmen i en tagning.
Forvirringen som fem AUF-ere opplever der de ligger ved et grantre og omsider har fått varslet politiet over telefon, blir bare større. Da en gutt kaster seg skjelvende ned hos dem og sier at det er politiet som skyter, øker fortvilelsen til desperasjon.
Filmen synliggjør også hvor unge mange leirdeltakere var, som da Kaja finner en liten gutt (Magnus Moen) i gul regnfrakk. Paralysert av skrekk klarer han ikke adlyde beskjeden om å ta av seg den lysende jakken idet han går inn i skogen.
Regissør Erik Poppe vil gi ofrene ny oppmerksomhet.
En av filmens sterkeste scener er da Kaja løper for å finne Emilie og i stedet oppdager en jente (Solveig Koloen Birkeland) som ligger alvorlig såret på marken. Det er noe av det mest hjerteskjærende jeg har sett. Her forenes angst og samhold, smerte og omsorg mellom to unge som aldri burde opplevd noe så forferdelig. Poppe har gjort en formidabel personinstruksjon med de to unge skuespillerne.
Ofrenes film
Bare én eneste gang, da ugjerningsmannen nærmer seg Kajas gjemmested, får vi se en uskarp silhuett av ham på berget.
For å forstå Poppes valg av et subjektivt og innsnevrende perspektiv må man kjenne hans ambisjon. Han synes det er sagt rikelig om terroristens manifest og om rettssaken, dette som ga oss en grotesk sammenheng og logikk bak terrorhandlingen.
I stedet vil Poppe beskrive de unges kamp for å overleve det ufattelige, og gi ny oppmerksomhet til ofrene, de som ble drept og de som overlevde.
Som norsk kan jeg se at han har rett. Reaksjonen etter pressevisningen på filmfestivalen i Berlin var imidlertid blandet – noen klappet, men man hørte også buing.
Hvorfor, kan jeg bare spekulere i. Er det så ubehagelig å oppleve virkningene av reell terror at enkelte ikke orker å se det? Eller trenger utlendinger, som ikke kjenner det norske terrorangrepet i detalj, å få vite mer om bakgrunnen enn det som sies med forklarende tekster sist i filmen?
Selv synes jeg Erik Poppe har laget en respektfull og gripende fortelling om det ufattelige ungdommene gjennomgikk. Dessverre har filmen relevans til altfor mange terroranslag som rammer mennesker over hele kloden, fra Kabul til Baghdad, fra Paris til Brüssel, samt diverse skytemassakrer i USA de siste årene.
Publisert i Vårt Land tirsdag 20. februar 2018
Utøya 22. juli
Drama
Regi: Erik Poppe
Med: Andrea Berntzen, Elli Rhiannon Müller Osborne, Jenny Svennevig, Aleksander Holmen, Ingeborg Enes, Sorosh Sadat, Brede Fristad, Ada Eide med flere.
Foto: Martin Otterbeck
Norge 2018
1 time 30 minutter