Forunderlig reise fra hav til himmel

Kristin Aalen

Det er blitt en trend i film- og teaterproduksjoner for barn at man også må underholde de voksne. Danseforestillingen Rarere bryr seg knapt om et slikt krav og setter i stedet barna i sentrum.

Danserne Gerd Elin Aase og Luke Birch som fisker i forestillingen Rarere. På slørveggen bak projiseres animasjoner av Per Dybvig.

Danserne Gerd Elin Aase og Luke Birch som fisker i forestillingen Rarere. På slørveggen bak projiseres animasjoner av Per Dybvig.

Allerede ved inngangen til Lille sal i Sandnes kulturhus skjer det merkelige ting. Da arrangør Nils Christian Fossdal ønsker publikum velkommen til forestillingen Rarere og ber alle ta av seg skoene utenfor, går en ung kvinne rundt med et målbånd og måler vegger og golv.

Plutselig stopper hun opp og sier: – 19 fisk. 56 fisk. 3 fisk.

Henvendt til de frammøtte barna spør hun: – Lever dere her? Hva heter du? Er dere fisker? Er dette et stort sted?

Anmeldelsen er skrevet for nettmagasinet Periskop og kan også leses her.

Dristig dialog

Kvinnen (Gerd Elin Aase) viser seg å være den ene av forestillingens to dansere. Hun gir seg i kast med noe av det vanskeligste en scenekunstner kan gjøre i møte med de yngste publikummerne: Å gå i dialog. Å invitere til interaksjon.  

Da havner den voksne raskt på syltynn is. Fallhøyden er selvfølgelig stor. Man vet jo virkelig ikke hva barna vil svare eller om de vil svare. Uansett hva slags reaksjon man får, de minste bli lyttet til.

Heldigvis er flere av fire-fem-åringene utenfor Lille sal denne lørdagen med på notene. Danseren har en deilig åpen væremåte som skaper tillit. En modig gutt røper at han heter Sverre. Han svarer bestemt at han er menneske, ikke fisk. Det tåler danseren godt å høre. Hun virker trygg nok til å ta det som kommer.

Så geleider hun alle inn i salen. Vi setter oss på myke, runde fløyelsputer med ryggen mot en buet vegg av hvitt slør.

På havets bunn

På golvet foran oss får Aase følge av en mannlig danser (Luke Birch). Begge blåser opp kinnene sine og lager svømmende bevegelser med kroppen. Det er lett å se det dyprøde foret på innsiden av de brune, stoffrike buksene som flagrer rundt beina deres.

Over danserne med oppblåste kinn skimtes en av Per Dybvigs surrealistiske fisker. (Foto: dybwikdans/sandiland/flexer)

Over danserne med oppblåste kinn skimtes en av Per Dybvigs surrealistiske fisker. (Foto: dybwikdans/sandiland/flexer)

Bak danserne buer en annen vegg av slør seg, farget av blått lys. Hvite lysstriper duver i det blå og gir en følelse av at vi svømmer dypt nede i havet og ser mot sollyset som forsøker å trenge gjennom.

Opplevelsen styrkes av plipp-plopp-lyder og nye spørsmål fra danserne:

–  Er dere fisker? Lever dere i vann?

Nei, gjentar barna. Brått piler en tegnet fisk over slørveggen, projisert av usynlige, digitale trollmenn i kulissene. Musikken øker i tempo, danserne tar kraftigere svømmetak.

– Krabbe! utbryter den ene, og vips, der suges slørveggens blåfarge opp av et svart hull.

Fra vann til jord

På dette tidspunkt er jeg som voksen blitt lei av det gjentatte spørsmålet om fisk. Men scenekunstnerne frir ikke til oss. De vil ha barna med på en reise til et nytt element. Nå dekkes slørveggen av et nærfoto av brun mold. Danseren spør:

– Lever dere i jorden?

Heller ikke dette går barna med på. Straks kryper en tegnet, animert edderkopp fram på den brune veggen, og se, der snor en meitemark seg av gårde. Og en bille. Og et tusenbein. Og der blir et insekt spist av et annet kryp!

De minste bryr seg neppe om at animasjonene minner om bildene til stavangerkunstneren Per Dybvig, men vi voksne kan gjenkjenne hans rare strek.

Tegningenes lett surrealistiske preg gjør at små og store – bevisst eller ubevisst – opplever at forestillingens tittel stemmer: Rarere. Slik oppfylles også det arrangørene antyder i forhåndsomtalen – vi er på en reise inspirert av Alice in Wonderland.

Visningsskjermer

Først nå oppdager jeg at flere av barna har funnet noen skålformede, digitale visningsskjermer som ligger på golvet. De gule og røde bladene som med ett daler ned over slørveggen, akkompagnert av fuglesang, faller samtidig også i de små, runde skjermene.

Den dansende kvinnen sier: – Vinter! Hvor stor er vinteren?

Så kaster hun en mengde målbånd ut blant publikum og ber oss måle den kalde årstidens størrelse.

De av oss som kan lese, ser at det i stedet for centimeter står skrevet noe sånt som 15 kaniner, 36 sommerfugler, 19 fisk, 27 planeter på målbåndet.

For de minste skjer det nye forunderlige ting på slørveggen: Her daler katter og kråker, harepuser og ugler ned mellom høstbladene.

Inviterer til dans

Igjen skifter videoprojeksjonen. Et par enorme, nakne føtter dominerer bildet bak de langt mindre beina til danserne på golvet.

Store føtter, liten danser (Gerd Elin Aase). (Foto: dybwikdans/sandiland/flexer)

Store føtter, liten danser (Gerd Elin Aase). (Foto: dybwikdans/sandiland/flexer)

– Er føttene store og små på samme tid?

– Nei, svarer barna.

– Hva gjør hun?

– Danser, sier de.

– Kom og dans, dere også!

Noen, men slett ikke alle, tør å reise seg fra fløyelsputene, ta imot dansernes utstrakte hender og svinge seg rundt.

Skjermer og stjerner

Da de setter seg igjen, skjer det noe overraskende. Musikk og fuglesang, som til nå har nådd oss fra høyttalere i rommet, lyder plutselig sterkest fra én av visningsskålene på golvet. Tonene begynner å «hoppe» fra skjerm til skjerm samtidig som også bildene forflytter seg.

Barna kikker forundret på det som skjer. En gutt undersøker om det finnes en av-på-knapp for vidunderet han har foran seg.

Fuglelyder brer seg i rommet mens slørveggen farges dypblå igjen.

– Kan dere fly som en fugl? spør Aase mens en animert fugl kommer fykende mot oss. Den mannlige danseren begynner å lete der barna sitter. Snart åpner han en glidelås i en av putene og drar ut en stålgrå fjærdrakt.

Birch svøper seg inn i fjærene og etterligner, svært livaktig, bevegelsene til en stor, langhalset fugl. Det er som om han flyr sammen med fuglen som projiseres på slørveggen.

– Fly! roper Aase. Og mens de projiserte fugleøynene forvandles til stjerner, spør hun:

– Kan dere sveve mellom stjernene?

– Nei, svarer barna.

Men brått kommer danserne og trekker én og én pute med barn oppå langsomt, langsomt bort under slørveggens stjernehimmel. Til slutt ligger små og store publikummere på putene og kikker opp i nattemørket, stille og rolig.

Vakker totalopplevelse

Rarere er blitt en vakker totalopplevelse der publikum må ta inn mange ulike sanseinntrykk. Forestillingen varer i cirka 35 minutter, som er en fornuftig lengde med tanke på hva de aller minste har kapasitet til å absorbere.

Det er imponerende hvor mye de norske aktørene i Dybwikdans i samarbeid med britene Nic Sandiland og Yael Flexer har klart å inkludere ved hjelp av et multimedialt mangfold. Dyktige dansere akkompagneres på interessevekkende vis ikke bare av musikk og lydmaleri, men også gjennom avansert teknologi i form av videoprojeksjon, lyssetting og animasjon.

Den store fuglen (Luke Birch). (Foto: dybwikdans/sandiland/flexer)

Den store fuglen (Luke Birch). (Foto: dybwikdans/sandiland/flexer)

Valget av Per Dybvigs tegninger tilfører dessuten en snodig, humørfylt stemning.

Slik blir Rarere et ambisiøst prosjekt som på sømløst vis tar publikum med på en reise fra fiskene i havets dyp til det som kravler og flyr på jordens overflate, for så å sveve ut til stjernene i verdensrommet.

Setter barna i sentrum

En rekke teater- og filmproduksjoner for barn har på senere år virket frenetisk opptatt av å legge inn et nivå som skal underholde de voksne, men som går over hodene på de små, ja, noen ganger tar overhånd.

Det gjelder for eksempel noen av Rogaland teaters sommerteater-forestillinger (Hans og Grete, 2014, Askeladden og di, 2016) som ble kritisert av anmeldere i Stavanger Aftenblad fordi referanseleken ble for heseblesende.

Omvendt ble nyinnspillingen av Reisen til julestjernen (2012) kritisert av Aftenpostens filmkritiker og kalt for gammelmodig fordi «vi er alle blitt bortskjemt av familiefilmene fra Hollywood, der man i nyere tid har begynt å lure inn bonusscener for de voksne og det gjerne er flust med populærkulturelle referanser.»

Da har jeg stor sans for Dybwikdans, Sandiland og Flexer som våger å konsentrere seg om dialogen med de minste publikummerne selv om de ikke vet hva det kan føre til. Når barna får stå i sentrum, gjør det ingenting om vi voksne så å si blir ignorert.

Det er en dristig satsing, men i Sandnes kulturhus lykkes Rarere med å bli mer forunderlig enn alt det vanlige vi ellers opplever.

Publisert i Periskop 14. februar 2019

Rarere

Forestilling for barn 3-5 år

Regi/koreografi: Dybwikdans i samarbeid med Nic Sandiland og Yael Flexer

Dansere: Gerd Elin Aase, Luke Birch

Tegninger: Per Dybvig

Scenografi: Ingrid Hu

Kostymer: Siri Dybwik, Ingrid Hu

Lys: Natalie Rowland

Digital projeksjon: Nic Sandiland

Lengde: 35 minutter

Sted: Sandnes kulturhus, lille sal

Kristin Aalen