Det er nok gatekunst nå!

Tekst og foto: Kristin Aalen

KOMMENTAR

Jeg har i et par måneder hatt min daglige spasergang til et kontor i Østre bydel i Stavanger. Nuarts gatekunstnere dominerer veggene så sterkt at jeg slutter meg til kritikerne. Det er nok nå.

  Betongmonster: Er dette en karikatur av oljeutvinningen som forurenser for fiskeindustrien, mon tro?

Betongmonster: Er dette en karikatur av oljeutvinningen som forurenser for fiskeindustrien, mon tro?

Lenge har jeg hatt sans for Nuart-grunnlegger Martyn Reeds prosjekt med å la gatekunstnere fra mange land vise hva de kan lage på små og store vegger i oljebyen. Ellers ville flatene stått der grå og nakne, eller blitt tagget ned med intetsigende graffiti.

Jeg har likt Stavanger Aftenblads dekning av Nuart-festivalen, med bildekavalkader over tidligere verk og etterlysning av huseiere som stiller nye flater til disposisjon. Omvisninger i Østre bydel har trukket mye folk, og festivalens hjemmeside viser hvordan malerne har jobbet i kraner for å få til motivene sine. Enkelte er imponerende 50 meter høye, som to mannsfigurer på siloene i Lervig, malt av Fintan Magee fra Australia.

Visuell støy

Men når jeg nå stadig vandrer fra Stavanger sentrum via Pedersgata til kontoret i Erfjordgate 8, slår veggmaleriene mot meg som visuell støy. Det er blitt for mange av dem, og flere er nettopp så underlødige som Trond Borgen skrev i sin kommentar.

  De lystige tegneseriemotivene, signert Dabs og Myla, kan vanskelig kalles noe mer enn  banale.

De lystige tegneseriemotivene, signert Dabs og Myla, kan vanskelig kalles noe mer enn banale.

Ta bare dekorasjonen langs trappa fra Klubbgata opp til Petrikirken. De lystige tegneseriemotivene under tittelen Pleasure, signert ekteparet Dabs og Myla, kan vanskelig kalles noe mer enn banale.

På Nytorget ser du de sløve øynene til en svær, trøtt gubbe. Han dekker hele fasaden av et hus som konkurrerer i slitenhet med Pedersgate 9, litt lenger borte.

  Gubben på Nytorget konkurrerer   i slitenhet med fasaden i Pedersgata 9.

Gubben på Nytorget konkurrerer i slitenhet med fasaden i Pedersgata 9.

Der er det påmalt en mann som krummer seg rundt hushjørnet, morsomt ved første gangs syn, husker jeg, men nå bare kjedelig.

Trond Borgen har rett når han skriver at rønnen er ”«besmykket» med en ytterst banal figur; huset har fått stå og forfalle i år etter år.”

Velsignet liten hamster

Da har jeg langt mer sans for den rødnesete hamsteren med stokk og bowler som overrasker meg borte ved Bøkkersmauet - nettopp fordi den gjør så lite vesen av seg.

  Denne karen liker jeg, nettopp fordi han er så bortgjemt.

Denne karen liker jeg, nettopp fordi han er så bortgjemt.

Vel inne i Johannesgate ser jeg de triste øynene til en hijabkledd kvinnefigur, formet som en russisk babusjka. Fargene har begynt å flasse av, og Parkering forbudt over 30 minutter-skiltet er så utslitt at det lener seg mot utsmykningen.

Det ser i det minste litt komisk ut.

  Hijab-babusjka med lenende trafikkskilt.

Hijab-babusjka med lenende trafikkskilt.

Betongmonster

Virkelig støyende er synet av veggen i krysset mellom Tau- og Johannesgate. Skal det forestille en karikatur av oljeutvinningen som forurenser for fiskeindustrien, mon tro?

Det er som å få et betongmonster slengt i øynene hver gang jeg passerer. Streetarten blir ikke mer tiltalende av å måtte gå i dialog med gatas støy: En blå container innrammet av stålgjerder.

Noe bedre er den sovende graffiti-gutten utenfor Askegården, men motivet er i lengden for dominerende, samtidig som synet alltid forstyrres av parkerte biler.

  Streetarten ved Askegården er voldsomt dominerende, samtidig som synet forstyrres av parkerte biler .

Streetarten ved Askegården er voldsomt dominerende, samtidig som synet forstyrres av parkerte biler.

Kunstutvalgets ansvar

Jo, Annamaria Gutierrez, leder for det kommunale kulturstyret og kunstutvalget, gatekunsten i Stavanger har nå blitt et problem fordi det er blitt for mye av den, på for mange store flater.

Nuart-festivalen synes å ha fått bortimot fritt spillerom, finansiert av offentlige midler, til å kuratere nye malerier bare huseiere låner ut sine vegger.

Dette virker merkelig enkelt all den tid Stavangers øvrige kunstnere må gjennom en meget omstendelig søknadsprosess dersom de skal få levere en offentlig utsmykning til byens uterom.

Kunstutvalget i Stavanger bør være glade for at Sigrun Hodne, Geir Haraldseth, Trond Borgen og Natasja Askelund peker på ubalansen. Sett misforholdet på sakskartet snarest!

Linker til debatten finner du i faktaboksen.

 

Hva: Nuart har siden 2001 latt gatekunstnere fra mange land dekorere vegger i Stavanger. Hundrevis av streetart-malerier kan sees rundt omkring i byen.

Kritikk: ”Byens næringsliv og politikere har endt i hodeløs beundring for denne type kunst”, mente kunstkritiker Sigrun Hodne i et innslags i NRK Rogaland 8. september

Forsvar: Martyn Reed og James Finucane fra Nuart-festivalen forsvarte seg i et innlegg i Aftenbladet 5. oktober 2016.

Kritikk: Svar til Nuart fulgte fra kunstner Natasja Askelund i et avisinnlegg i Aftenbladet 7. oktober 2016. 

Kritikk: Gatekunsten i Stavanger er blitt forsøpling, mente daglig leder ved Rogaland kunstsenter, Geir Haraldseth, i en artikkel i kunstmagasinet Art in America, omtalt i Aftenbladet 10. november 2016.

Kritikk: ”Nuarts gatekunst sprer seg som en pest overalt i det offentlige rom”, skrev kunstkritiker Trond Borgen i sin årsoppsummering av kunståret 2016 i Stavanger Aftenblad.

Forsvar: ”Gatekunsten er ikkje eit problem. Stavanger er sett på verdskartet som gatekunstby, og har blitt eit reisemål for mange,” sa leder i kulturstyret og kunstutvalget i Stavanger kommune, Annamaria Gutierrez (V) i Aftenbladet 2. januar 2017.

Kritikk: Trond Borgen svarte Gutierrez i et innlegg i Aftenbladet 5. januar 2017.

Kristin Aalen